Foreldrene mine har alltid vært langt unna, de sendte meg til besteforeldrene mine da jeg var liten, fordi jobben deres krevde så mye. Selv om de aldri slet økonomisk, satte de karrieren foran tiden med meg. Dermed vokste båndet mitt sterkere til besteforeldrene de løftet meg, bar meg, snakket i gåter og drysset kjærlighet som dugg over barndommens merkelige marker.
Da jeg fylte atten, arvet jeg to leiligheter. Plutselig kunne jeg vise foreldrene mine at jeg klarte meg. Jeg solgte dem, og pengene flere hundre tusen kroner klingende og rare forvandlet jeg til et lite hus i Trondheim, der universitetet lå som en gammel bok med drømmer skjult mellom sidene. Gjennom studietiden forble foreldrene mine like fjerne som en disig fjord på avstand, og jeg ble vant med rommet de aldri viste seg i.
Bestemor og bestefar forsvant, en dag flytet de bort som barkebåter nedover Nidelva mens jeg bladde i tunge pensumbøker. Da sto jeg igjen med en enda svakere forbindelse til de som skulle være foreldrene mine. De var som figurer på et maleri jeg ikke hadde malt ferdig. Stilt overfor denne tomheten, kjentes det meningsløst å gi av min tid deres fravær i min barndom hadde allerede lært meg at det var arbeid og egne behov som kom først.
Senere klaget de over at de ikke fikk noe fra salget av leilighetene, men jeg følte ingen forpliktelse. De hadde ikke delt tunge eller lette stunder med meg, så hvorfor skulle jeg ta hensyn til deres ønsker nå? Jeg lærte å overse deres krav, akkurat som de pleide å overse meg arbeidsdagen min var en snirklete strøm av plikter og ting jeg måtte rekke, slik deres liv var før.
Hvis de ringte og spurte, svarte jeg bare: «Jeg har ikke tid, jeg er på jobb.» De om noen burde vel skjønne det presset, det jaget, etter alt de selv valgte bort den gangen jeg var barn. At jeg nå valgte meg selv og egne mål, var min måte å svømme ut av deres skygge og hente den roen og gleden som besteforeldrene mine engang hvisket om, før alt ble stillere enn snøen som daler over et fredelig gult hus.
