2. mars
Kjære dagbok,
Jeg tror ikke jeg noensinne kommer til å glemme denne dagen. Både fordi det føltes som enden på noe og kanskje begynnelsen på noe nytt.
Det startet som så mange morgener de siste månedene, med at Harald kom stormende inn på kjøkkenet, viftende med jakka si.
Ser du på denne blazeren, Ingrid! Jeg fikk den renset i går! Nå ser det ut som jeg har sovet på et dyrehjem. Pels overalt! Hvor mye skal jeg måtte finne meg i?
Den skjærende tonen i stemmen hans var aldri langt unna lenger, uansett hvor smått det han irriterte seg over var. Jeg sto ved komfyren og snudde stekepannekaker. Sukket tungt, skrudde av platen og vendte meg mot ham. Han sto midt i gangen, strakte ut armene med den mørkeblå blazeren. Ja, det var noen lyse hår der.
Harald, hvorfor roper du sånn? sa jeg rolig, tørket hendene på forkleet. Hvorfor lar du klærne henge på spisestolene? Du vet Audun elsker å sove akkurat der. Om du legger dem rett i skapet, blir det ikke pels. La meg hjelpe deg.
Jeg tok rullen som alltid ligger i gangen, rullet ordentlig over jakken, og vips blazeren var som ny igjen. Men han trakk seg unna, ristet av seg som om jeg hadde brent ham.
Det er ikke skapet det står på, Ingrid! Jeg klarer knapt å trekke pusten i denne leiligheten. Disse dyrene er overalt. Jeg kommer hjem fra jobb og må snirkle meg mellom matskåler, kattedo og klorestativ. Det er som å bo i en dyrepark!
Jeg tidde stille, kjente klumpen i halsen vokse. Han sa alltid «hjemmet vårt» nå, men sannheten var annerledes. Leiligheten, den lyse og høytloftede fireromsleiligheten på Frogner, fikk jeg etter mormor lenge før jeg møtte Harald. Han flyttet inn med en bag og en PC for fem år siden, etter at vi giftet oss. Da gjorde det ingenting at Audun, den majestetiske skogkatten, og redde lille Frøya allerede bodde her. Han klødde Audun bak øret og sa at dyr hørte til i et hjem.
Men hverdagen gjør noe med folk. Og Harald likte orden, renhet, at alt var hans prioritet.
Vi har kun to katter, minnet jeg ham på, tok kaffekanna og satte den på bordet. Og de har bodd her lenger enn deg. Dette er deres hjem også.
Hjem!? fnyser han mens han setter seg. Det er jo bare dyr. Parasitter som eter og sover! Forresten, har du sett hva kattematen deres koster? Jeg så kvitteringen du glemte på kjøkkenbordet tre tusen kroner! For kattemat! Og så maser du om å spare til sommerferien.
Det er spesialfôr til Audun. Han har jo nyreproblemer. Det vet du. Og jeg dekker det fra min egen lønn. Jeg tar ikke en krone fra deg, svarte jeg og satte kaffekopp under nesen hans.
Vi har felles økonomi, skar han ut, så kaffeskjeen klirret. Bruker du penger på kattene, bidrar du ikke til maten til oss. Da må jeg betale kjøtt og grønnsaker alene. Enkel matte!
Han var så fremmed. Hvor hadde det blitt av han som pleide å skrive kort og overraske meg med roser? Nå satt det bare en sur, bitter mann foran meg. Jeg visste at han hadde det vanskelig på jobb avdelingen hans skulle omorganiseres og han fryktet oppsigelse men sinnet hans gikk alltid ut over oss hjemme. Meg og kattene.
Akkurat da kom Audun tuslende inn, stor og staselig, og gned seg mot leggene mine og mjauet forsiktig.
Vekk! ropte Harald, sparket plutselig etter ham.
Audun skvatt unna, men da labben hektet seg fast i buksebenet hans, hørtes et svakt riv.
Det ble s t i l l t. Harald så ned på de dyre, lysegrå dressbuksene sine: en tydelig løkke med et lite hull.
Nå er det nok, hveset han. Dette var siste dråpen!
Han spratt opp, slo ut med armene. Ansiktet hans blusset rødt.
Jeg har holdt ut i fem år. Pels i suppa, stank fra kattedoen, kattegalopp om natta! Men at de river klærne mine?! Ingrid, dette går ikke lenger.
Jeg sto der, hendene mot brystet. Audun smatt under sofaen, Frøya sto oppreist i vinduskarmen med halene bustet.
Hva mener du, Harald? hvisket jeg.
Enten jeg, eller de, sa han kaldt. Velg. Når jeg er tilbake etter jobb i kveld, skal de være ute av huset. Gi dem bort, sett dem på gata, send dem til omplassering, jeg bryr meg ikke. Men jeg blir ikke her med dem. Jeg er mann, og forventer respekt!
Mener du alvor? Jeg kunne nesten ikke tro det. Du gir meg et ultimatum på grunn av en bukse?
Ikke på grunn av buksene! På grunn av dine prioriteringer! Du bryr deg mer om de fillete dyrene enn om meg. Vis meg det motsatte. Jeg sjekker i kveld.
Han tok mappa si og føyk ut døra. Kalenderen datt ned fra veggen.
Jeg ble stående alene, full i hodet. Automatisk hang jeg kalenderen på plass før jeg lente meg over stolen og gråt stille. Ikke fortvilelse bare en tung følelse av avmakt. Hvordan kunne han? Hvordan kan man be noen om å svikte de som trenger deg mest? Audun er tolv år, trenger medisiner, Frøya er så redd at hun ikke lever én dag ute.
Audun tittet forsiktig ut fra under sofaen. Da han så at det var trygt, kom han fram, satte seg ved beina mine og begynte å male rolig. Jeg gravde ansiktet ned i den varme pelsen hans.
Ingen skal ta dere fra meg, mumlet jeg stille. For et absurd ultimatum.
Resten av dagen gikk i en slags tåke. Jeg ringte jobben og tok ut en sykedag. Hjernen kvernet, men alt føltes tyktflytende. Jeg gikk og flyttet på krukker, vannet planter, prøvde å få tiden til å gå men alt handlet egentlig om å tenke.
Tenkte på alt som hadde vært. På gangen Harald sparket Frøya forrige vinter, da hun gjorde ham en tjeneste og skulle inn på soverommet også. På hvordan han alltid så surt på kvitteringene, selv om jeg aldri spurte om penger, og hvordan han irriterte seg over at jeg eide leiligheten (og betalte all fellesutgifter) selv.
I løpet av søndagen kom en uro, men også klarhet. Haralds ultimatum var ikke et øyeblikks sinne det var som en test. Hvis han i dag kunne kreve å kvitte seg med kattene, krevde han kanskje i morgen at min gamle mamma ikke fikk besøke oss. Om jeg ble syk, ville turen komme til meg. Noen kompromiss fantes ikke lenger.
Jeg sjekket klokka. Fire. Han kom om tre timer. Nok tid.
Så jeg bestemte meg. Tok frem kofferten fra skapet, den store med hjul, tørket av støvet og åpnet den. Begynte systematisk å pakke klærne hans. Blazere og skjorter i egne lommer, bukser lagt pent sammen. Sko i poser, toalettsaker, parfyme, alt samlet i én bag.
Et lite stikk av tvil før jeg pakket det siste. Er dette bare ekteskapstrøbbel? Bør vi snakke sammen? Men så kom blikket hans fra morgenen tilbake. Mangel på kjærlighet, bare kald forakt.
Idet jeg pakket sokker og undertøy, ringte det plutselig på døren. Jeg skvatt. Kom han tilbake allerede? Men Harald har jo nøkkel. Jeg kikket ut gjennom dørspionen det var bare Randi fra naboleiligheten, som ofte stikker innom for en kopp kaffe.
Hei Ingrid! ropte hun entusiastisk. Jeg så at Harald for ut i morges så glassene skalv her inne. Står det bra til, eller?
Alt er i orden, svarte jeg rolig. Vi har bare et lite boligspørsmål som skal løses.
Så fint å høre. Kom over på te senere jeg har laget kanelboller!
Takk, det gjør jeg gjerne, smilte jeg og lukket.
Over seks sto to kofferter og en stor skinnbag klare i gangen. Leiligheten føltes plutselig større og også litt mer fremmed. Eller kanskje bare fri.
Jeg laget en kopp peppermyntete, fylte mat i skåla til kattene og satte meg i min favorittstol i stua for å vente. Audun la seg ned på føttene mine. Frøya la seg i armkroken.
Klokka ble kvart over sju da nøkkelen gikk om i døra. Jeg hørte tunge skritt i gangen heisen er jo alltid ute av drift, så Harald hadde vel gått trappen til femte.
Vel? ropte han fra gangen, selvsikker som alltid. Har du blitt voksen nå? Hvor er de lodne rottene? Håper de er sendt på søppelfyllinga?
Han trampet inn i stua uten å ta av skoene men stivnet da han så oss.
Jeg satt i stolen med tekoppen, kattene på plass. Audun gløttet bare med det ene øyet før han sovnet videre.
Hva…? utbrøt Harald og overskygget fjeset sitt. Hva slags spill er det her? Jeg har vært tydelig: Enten jeg, eller dem. Vil du leke med ilden?
Jeg har forstått deg, Harald, svarte jeg, satte koppen fra meg. Og jeg har valgt.
Og… og hvor er “valget” mitt? Hvorfor er kattene her fortsatt?
Fordi dette er deres hjem. Ditt valg finner du i gangen.
Han rynket pannen, gikk ut og kom straks tilbake.
Er det mine kofferter?! Du har kastet meg ut? For et par katter?!
Ikke for kattene, Harald. For at du setter ultimatum. Kjærlighet tvinger ikke, den leter etter løsninger. Det du gjorde var å tvinge og herske. Over meg og to forsvarsløse dyr. Det er ikke styrke. Det er svakhet.
Du er jo gal! Han veivet med armene. Du er over førti! Ingen vil ha deg særlig ikke med kattedyrene dine! Jeg har forsørget deg, tålt deg. Om en uke er du på kne og trygler meg tilbake! Du kommer til å råtne her alene!
Leiligheten er min, jeg har jobb og god lønn, begynte jeg rolig. Jeg får slippe å vaske klær for en voksen mann mer, og slipper klagingen. Jeg skal klare meg utmerket. Faktisk gleder jeg meg.
Fy faen! Han stormet mot meg, men Audun spratt plutselig opp, bøyde ryggen og freste dunkelt. Alt brast i Harald han trakk seg unna.
Dra til helvete! spyttet han. Du kan råtne her med kattene dine. Jeg finner meg noen som setter pris på meg! Du blir gammel her alene!
Han stormet ut. Jeg hørte ham dulte med koffertene, banning.
Hvor er PC-en min? ropte han.
I sidelommen, svarte jeg.
Og alle papirene mine?!
Øverst i kofferten. Jeg har pakket alt til og med den blå kaffekoppen din.
Han mumlet litt til for seg selv, så ble det stille. Han må ha håpet jeg skulle løpe etter og be om unnskyldning men jeg satt rolig.
Døra slamret. Siste gang. Hjulene på den største kofferten dundret nedover gangflisene.
Så ble det helt stille. Jeg satt og ventet på sorg eller frykt, men kjente bare ro. En varm, nesten søvnig lettelse. Som å ta av en tung sekk du har båret for lenge.
Audun ruslet bort og strøk hodet mot hånden min. Jeg lo og klødde ham bak øret.
Du er min beskytter, sa jeg. Vi har jagd ut spøkelset, har vi ikke?
Frøya kom forsiktig ned fra armlenet og la seg på fanget mitt.
En time senere ringte telefonen. «Elskling» sto det på skjermen, men jeg blokkerte med én gang. Endret navnet til «Harald Eksmann». Tok så motet til å slette nummeret helt.
Jeg gikk ut på kjøkkenet, helte opp et glass rødvin fra den flasken vi aldri åpnet til nyttår, og lagde meg en osteskive. Jeg visste at i morgen måtte jeg kanskje hanskes med telefoner fra Harald, krav om møter eller splitt av ting. Men det fikk bli morgendagens problem.
I kveld var jeg hjemme. I mitt hjem. Hvor jeg kan henge blazeren på stolen, slippe å frykte smuler på gulvet, eller at noen sparker Audun hvis han mjauer etter kos.
Så ringte det på nytt på døra, kort og mildt. Ikke Harald.
Jeg åpnet. Der sto Randi med et brett eplekake, varmt under håndkleet.
Ingrid, jeg lagde eplekake og tenkte på deg. Jeg hørte Harald svingte med koffertene. Reiste han bort?
Jeg så på hennes vennlige smil, på kaken, og snudde meg til kattene som kikket nysgjerrig ut i gangen.
Nei, Randi, svarte jeg og tok kaken. Han flyttet ut. For godt. Kom inn på te. Nå har jeg masse ledig tid og det er veldig stille og fredelig.
Kvelden ble fin. Te, varm eplekake, katter som spant rundt stolen. For første gang på fem år kjente jeg meg fullstendig lykkelig. Jeg innså endelig at ensomhet ikke handler om å være alene med to katter. Ensomhet er å leve med noen som ikke bryr seg, og svikte seg selv for å fortjene noens kriterier.
Og kattene, ja i morgen skal de til kattefrisøren. De har fortjent å være fine. Fordi det var de som hjalp meg med å rense ut det som virkelig var søppel i livet mitt.
Takk for at du lyttet, kjære dagbok.
