Vet du, jeg var den eldste søsteren i en stor familie her i Norge. Jeg matet alle, tok vare på dem, leverte småsøsknene mine i barnehagen og fulgte dem til skolen hver morgen. Foreldrene mine spurte aldri om jeg ville det sånn var det bare.
Jeg hadde nesten ingen venner, rett og slett fordi jeg aldri hadde tid. Jevnaldrende ertet meg, sa at jeg bare kunne bytte bleier og passe småunger. Det gjorde skikkelig vondt, og mange ganger lå jeg og gråt lenge. Faren min så det og svarte med å dask meg med et lærbelte. Han sa han skulle slå fornuften inn i hodet mitt.
Barndom? Nei, det fikk jeg ikke oppleve. Etter 10. klasse begynte jeg på nærmeste videregående, men det var foreldrene mine som bestemte, ikke jeg. De ville jeg skulle bli kokk, så familien alltid har mat på bordet, som de sa.
Tre år senere fikk jeg jobb på en kafé. Faren min ga meg beskjed om å stjele med meg matrester hjem, og da jeg nektet, kalte moren min meg egoist og skjelte meg ut for at alle gikk sultne på grunn av meg. Til og med første lønna mi tok de fra meg. Da jeg fikk utbetalt min andre lønn, stakk jeg hjemmefra og hoppet på første nattoget ut av byen. Det spilte ingen rolle hvor det gikk, bare det var langt nok unna det huset. Jeg skjønte inni meg at hvis jeg ble, ville jeg ødelegge livet mitt.
Klart det var tøft, men å være en hushjelp for foreldrene mine var enda tøffere. Jeg bestemte meg for å kjempe for mitt eget liv, uansett hva det skulle koste. Jeg vasket gulv, ryddet, fikk etter hvert jobb som oppvaskhjelp, og først da fikk jeg slippe til på kjøkkenet.
Selv om lønna vokste litt etter hvert, sparte jeg alt jeg kunne i en sparegris. Jeg drømte om en egen leilighet, der jeg kunne bestemme alt selv. I flere år bodde jeg hos min gamle mormor hun tok bare en symbolsk husleie, og jeg hjalp henne mye hjemme. Den gamle dama ble liksom familien min. Hver kveld når jeg kom hjem fra jobb, sto hun klar med urtete og ferske boller. Akkurat de kveldene føltes jeg fryktelig heldig.
Etter hvert traff jeg mannen min. Vi hadde egentlig aldri noe bryllup vi signerte bare papirene sammen. Jeg flyttet inn hos foreldrene hans. Etter noen måneder kom først datteren min, som vi kalte Ingrid, og så kom sønnen min, som vi kalte Erlend.
Etter alt dette begynte jeg å drømme om foreldrene mine igjen. Mannen min og jeg pratet litt om det, og ble enige om å reise hjem på besøk. Jeg kjøpte flere bæreposer fulle av gaver og bestemte meg for å ta det hele med godt humør. Men med en gang de så meg, begynte de å rope stygge ting og slo etter meg. Brødrene mine var begynt å drikke, og søsteren min var også på feil vei.
Verken moren eller faren min registrerte en gang at jeg ikke var alene. De gadd ikke se på barnebarna sine engang de smelte bare igjen døra rett i ansiktet mitt. Mange vil sikkert si jeg er smålig, men jeg snudde og gikk. Jeg tok alle gavene med meg. Jeg kommer aldri til å dra tilbake, ikke engang i en begravelse.
