Min mor hadde aldri vært utro. Det fantes aldri en tredje person i ekteskapet deres. Men hun var en vanskelig person å leve sammen med – hun klagde alltid over alt.

Mamma var aldri utro mot pappa.
Det fantes aldri noen tredje person i ekteskapet deres.
Men hun var vanskelig å bo sammen med det skal jeg være ærlig på.
Hun klagde alltid på alt.
Ingenting var godt nok, uansett hva pappa gjorde.
Hvis han kom hjem sliten fra jobb, fikk han høre at han hjalp for lite.
Hvis han faktisk hjalp til, ble det feil, og hun kritiserte måten han gjorde det på.
Handlet han mat, var det aldri riktig det var alltid noe som manglet eller ikke var det hun hadde ønsket seg.
Hun hintet til at han ikke var «en ordentlig mann» fordi han ikke var utro som andre.
Jeg husker de stille kveldene hjemme, stemningen rundt middagsbordet, dører som smalt hardt.
Pappa holdt ut lenge.
Jeg så hvordan han byttet jobb for å tjene mer, hvordan han sluttet å møte kompiser etter jobb, og hvordan han alltid dro rett hjem.
Likevel fant mamma noe å pirke på.
Hun gikk gjennom klærne hans, spurte hvem han hadde snakket med, når han dro, hvorfor han var fem minutter sen.
Det var aldri fysisk vold, aldri store skrik, bare en tung, konstant og utmattende stemning.
Å bo der betydde å gå på tå for å unngå å trigge nye utbrudd.
Den natten pappa dro, handlet det ikke om noen annen kvinne.
Det var etter en lang diskusjon.
Jeg satt på rommet mitt og hørte ham si: «Jeg klarer ikke mer.
Jeg er lei av å føle at jeg aldri er bra nok.» Mamma svarte at hvis han dro, var han feig.
Han ropte ikke tilbake.
Han bare pakket sakene sine og gikk ut døra.
Jeg løp bort til vinduet og så ham gå sakte bortover uten å snu seg.
Etterpå fortalte mamma sin versjon.
Hun sa til alle at pappa hadde forlatt henne, hadde latt henne sitte alene, at han manglet styrke til å være en ekte ektemann.
Jeg trodde på henne.
I årevis var jeg sint på pappa.
Jeg dro sjelden til ham.
Snakket iskaldt.
Pappa sa aldri ett stygt ord om mamma, aldri prøvde han å forklare seg.
Han bare sa at han elsker meg, og at han respekterte følelsene mine.
Med tiden la jeg merke til at mamma gjorde det samme med meg.
Ingenting jeg gjorde var bra nok.
Studerte jeg ikke bra nok.
Jobbet jeg feil jobb.
Slappet jeg av ble jeg kalt lat.
Da skjønte jeg noe som var vondt å innrømme: pappa dro ikke på grunn av utroskap, men fordi han var emosjonelt utslitt.
Nylig snakket jeg åpent med ham.
Jeg spurte rett ut hvorfor han forlot oss.
Han sa: «Fordi jeg mistet meg selv.
Jeg begynte å tro at jeg ikke var verdt noe.» Jeg gråt mye den kvelden for jeg innså at jeg hadde dømt ham uten å vite hele sannheten.
I dag er foreldrene mine fortsatt skilt.
Mamma er akkurat den samme fortsatt misfornøyd, bitter, i konflikt med folk rundt seg.
Pappa bor alene, har det rolig og slipper drama.
Jeg går rundt med en merkelig blanding av skyldfølelse og lettelse.
Skyldfølelse fordi jeg ikke forstod ham før.
Lettelse fordi jeg endelig vet jeg er ikke alt det negative mamma sier at jeg er.