Min egen søster har et ganske merkelig trekk. Hun skryter voldsomt av barnet sitt og mener at alle rundt henne skal føle det samme som hun gjør. Men slik er det jo ikke.
Sønnen hennes er bare fem år gammel. Jeg har ingenting imot ham vi er jo glad i ham, så klart, han er jo familie, men ikke noe mer enn det. Vi har da nok med våre egne barn.
Søsteren min derimot, har overbevist seg selv om at datteren hennes er helt spesiell, et sjeldent barn. Vi må tiltale henne som en engel. Og siden engler ikke gjør noe galt ja, da må vi bare tilgi alt det denne engelen måtte ha gjort.
Vel, det er i alle fall hennes ønske. Derfor er det alltid litt anstrengt stemning når hun kommer på besøk. Og det er slett ikke noe mer fristende å dra til henne heller. Tilfeldigheten vil ha det til at vi ikke bare er søstre, men også kollegaer vi jobber på samme kontor. Derfor måtte jeg også ta turen over til henne for å diskutere noe jobbmessig.
Kom innom, sa søsteren min på telefonen. Jeg lager favorittomeletten din. Vi sees til lunsj.
Hun er virkelig dyktig på kjøkkenet, ikke minst når det gjelder hennes berømte omelett.
Kommer straks, svarte jeg kjapt og la på.
Så begynte jeg å lete etter bilnøklene. Jeg bestemte meg for å svippe innom bakeriet på veien og kjøpe med litt bakst sikkert lurt å ha til teen. Da jeg så kom frem, satt hun allerede og matet barnet sitt, og viftet meg bort til bordet. Jeg satte meg, småpratet litt, og plutselig sa hun:
Spis, sa søsteren min, og skjøv en tallerken med en godt brukt omelett mot meg. Sigrid orket ikke spise den opp.
Da fikk jeg litt nok:
Har dere ikke rene tallerkener i huset lenger? spurte jeg, mens jeg svelget irritasjonen.
Min Sigrid er det reneste barnet du kan tenke deg. Og hun har alltid rene hender! svarte søsteren min, og trakk datteren nærmere mens hun satt og pirket seg i nesen.
Det var liksom dråpen. Etter det dro jeg aldri tilbake til søsteren min på lunsj igjen.
Hva ville du gjort om du var meg?
