Ja, nå føler jeg faktisk at vi kan puste her, det var jo som å bo i en grav før, ærlig talt, den skarpe, selvsikre stemmen fra kjøkkenet kunne Elna Berg kjenne igjen med én gang. Den var som et ekko fra en annen virkelighet.
Hun ble stående som forstenet i gangen, hendene krampaktig knyttet rundt de tunge nettene med markjordbær, nyplukkede epler og dill fra hytta. Lukten av jord og grønne vekster hennes duft ble straks fortrengt av en stikkende, syntetisk eim av bærbar poleringsmiddel og fremmede parfymer. Elna satte sakte fra seg posene, følelsen av kulde krøp oppover ryggen. Nøkkelen hadde glidd altfor lett i låsen, ikke engang den velkjente knirken i gulvplanken under dørstokken var der lenger.
Hun tok et steinaktig skritt ut i den nye gangen. Den gamle, solide stumtjeneren i mørkt tre snekret av hennes avdøde mann, Rolf var borte. Igjen sto metallkroker, like upersonlige og kalde som de på venterommet hos lege. Og speilet, med den snirklete rammen, hvor hun alltid hadde kastet et blikk på rynkene før hun gikk for å handle erstattet av et firkantet glass. Ikke så mye som en ramme.
Hun kjente hjertet hamre mot ribbeina, som i en nattlig drøm. Elna trådte inn i stua og gispet med hånden foran munnen.
Alt var forandret. Ikke tomt, men meningsløst. Den tunge overskapet av bjørk, hvor det flotte glasset fra Tsjekkia og middagstallerkenene i «Madonna»-mønsteret sto, var oppløst inn i intet. Borte var den lille, skeive bokhylla som sammenfattet femti år med litteratur, fra Undset til gamle tidsskrifter hun hadde fått innbundet for lenge siden. Ikke et spor var igjen av gyngestolen under vinduet hennes egen favn.
Nå: en lav, grå sofa midt i rommet, lik en skår av betong. En enorm flatskjerm på veggen. Et hårete, hvitt teppe, malplassert som en snøskavl på asfalt. Veggene matne i sykehusgrå.
Elna, der var du jo! ut av kjøkkenet duftet Thea, svigerdatteren, i rosa slåbrok og med en kopp med noe grønt i. Kom du så tidlig? Hadde toget forsinkelser?
Rett etter henne sneglet Sigurd, sønnen hennes, seg ut av kjøkkenet, blikket ned, skuldrene sammensunket.
Hvor? hvisket Elna, tørt, med armene ut mot rommet Hvor alt sammen?
Hva, alt? Thea blunket dramatisk med de lange løsvippene. Å, mener du møblene? Vi ville overraske deg, vettu! Oppussing! Mens du har sittet på hytta og plantet poteter, har vi fornyet her. Ikke sant det ble fint? Lyst, luftig, minimalistisk som alle har nå!
Hvor er sakene mine? beina til Elna sviktet nesten. Hun lette etter Sigurds blikk. Sigurd, hvor ble det av glasskapet til pappa? Bøkene? Systasjonen min?
Sigurd kremtet ned i knyttneven en flau etterligning av styrke.
Ikke tenk på det, mamma det er bare det at vi Vi kjørte det bort, vi tok grep.
Bort? På hytta? I boden?
Til søpla, Elna, Thea smattet, drakk av smoothien sin. Du, sånn egentlig, det var jo bare skrot. Det skapet skranglet bare, fullt av støv. Og bøker alt Finnes jo på nett nå! Du må huske, støv og midd Vi måtte rett og slett ha det ut.
Det flimret for Elna. Hun grep tak i dørkarmen. Søpla? Bøkene far samlet hele livet? Min gamle Husqvarna, som jeg har sydd opp gardiner og bukser til dere? Glasset som Rolf pakket inn i aviser for å få med hjem fra tjenestereise?
Ingen bryr seg om det gamle der nå, altså, fnyste Thea. Nå skal det være IKEA og skandinavisk. Systasjonen var jo en gedigen støpejernskloss tok én evighet å dra den ut. Du klaget jo også på hvor trangt det var, så nå har vi ryddet, vekk med alt som støyet.
Visuell støy… Elna lot ordene henge i luften. Spurte dere meg? Det er fortsatt min leilighet, Thea. Min og Sigurds. Men sakene her er mine.
Der begynner hun igjen, rullet Thea med øynene. Vi brukte jo penger, måtte ta opp forbrukslån for tapeten og takken? Alltid kritikk. Folk fra din generasjon klamrer seg til ting som om de var gull. En slags samlersyndrom, det der.
Sigurd løftet endelig hodet.
Mamma, det var gammelt. Her er ny sofa, ortopedisk, du kan jo sove kjempegodt.
Elna så på sønnen sin, ingenting annet enn et stille ønske om at dette snart skal være over. Først høyreist under hennes vilje, nå under Theas. Mjuk som deig, alltid lett å forme.
Når gjorde dere dette? hennes røst var plutselig myndig.
For tre dager siden, da vi malte Thea veivet bare, fikk container hit, kastet alt. Borte for lengst. Ikke let etter det, Elna, det er bare flaut om naboene ser deg rote i søppelet.
Hun trådte inn i sitt gamle soverom eller det som var igjen av det. Kommoden, sminkebordet, borte. Esken med knapper fra tenåringstiden borte. Fotoalbumene
Albumene også? ropte hun.
De papirbitene? Thea svarte fra stua. Vi kan scanne dem, hvis vi må. Vi kastet alt i papirinnsamlingen. Tenk miljøet, da.
Elna satt seg ned på den nye, fremmede sovesofaen. Det verket tomt under huden, som om de hadde kastet bort små bruddstykker av selve livet hennes. Tretti år, minner, små gleder kalt støy og dumpet på avfallsmottaket.
Hun gråt ikke. Tårene var for lengst tørket, blitt til en hard klump inne i brystet. Hun satt og stirret på gråmalte flater, lyttet til at Thea kjeftet på Sigurd i kjøkkenet fordi melken var feil, diskuterte at nå kunne chi-energien strømme så fritt og sunt.
Den kvelden spiste hun ikke middag med dem. Hun lå i mørket og tenkte. Selve leiligheten var hennes. Sigurd stod på kontrakten, men hun var eneeier. Hadde latt de unge bo her for å spare til egen bolig tre år allerede, men ikke spart én eneste krone. Alltid noe å bruke pengene på en ny mobil, en tur til Syden, eller som nå, et «oppussingsprosjekt». Kommunale avgifter og strøm, det betalte hun av pensjonen. «Støtte barna litt.»
Neste morgen kom hun ut på kjøkkenet, ansiktet blankt og ubevegelig som granitt. Thea stekte cottage cheese-pannekaker, iført sportstøy.
Så koselig du kom opp! kvitret hun, som om inget hadde skjedd. Sitter med sunn frokost her, uten sukker, bare havremel. Ren helse, vet du.
Nei takk, jeg tar litt te, sa Elna. Sigurd er på jobb?
Ja, han dro tidlig, tror det var noe med et regnskap. Jeg skal se på webinar i dag, så jeg er hjemme omstrukturering av rom og energi, veldig spennende!
Det er sikkert lurt. Orden på plassen er viktig, nikket Elna. Thea, jeg tar en tur til Lillestrøm til søsteren min trenger å roe nervene, blodtrykket var helt bananas i natt.
Åh ja, gjør det! Thea smilte, tydelig fornøyd med å få boligen litt for seg selv. Det er godt for deg å bytte miljø litt. Jeg passer på her.
Elna tok en liten bag, så ut i gangen en siste gang før hun dro.
Har dere nøkler selv?
Ja, både jeg og Sigurd har. Vi har bare oljet låsen.
Godt. Da drar jeg. Kos deg.
Hun dro faktisk til Lillestrøm, men ikke for flere dager bare til kvelden. Hun ventet til hun visste at Thea var bortreist til manikyr eller yoga, som hun alltid var på torsdager.
Elna kom tilbake til leiligheten ved firetiden. Tomt. Thea var som forventet ute og «utviklet seg selv».
Elna tok på seg fredagens arbeidsskjorte og tørkle, dro frem noen av de store søppelsekkene de hadde igjen etter oppussingen et ironisk punktum. Den gamle boden hadde de ikke rukket å rydde, heldigvis.
Hun gikk inn på de unges rom. Før, hadde hun latt det være deres sone. Ikke nå lenger. Thea hadde tross alt selv visket ut grensen, da hun kastet hele Elnas univers på dynga.
Overalt saker Thea gikk aldri glipp av salg eller skjønnhetsprodukter. Speilet bugnet av glass, flasker, tuber, alt slags kremer noen til 3000 kroner, andre til 7000. En gigantisk selfielampe tok halve rommet.
Elna åpnet den første sekken.
Visuell støy, smakte hun på ordene, altfor mye støy.
I sekken raste Chanel, Dior, kremer fra Sør-Korea, alt sammen hun sorterte ikke, det handlet om plass.
Skapet sto proppfullt av klær. Kjoler brukt én gang, bluser fortsatt med lapp. Dusinvis av jeans som alle var like.
Støvfangere syntetisk, ikke pustbar. Miljøskadelig, konstaterte Elna.
Kleshaugen fylte flere sekker, det samme gjorde vesker, treningssko, boots og stiletter. Alt håndterte hun rolig, systematisk, som en kirurg. Sigurds ting fikk henge; hans skjorter talte nesten for hans anstendighet fortsatt.
Så tok hun for seg pynten: små buddhahoder, stearinlys, plakater med «Dream Big» og fjærfangede drømmer.
Skrot, avgjorde Elna. Patologisk tingbinding, går ikke.
Etter to timer var rommet deres merkelig tomt. Seng, skap ellers ingenting.
Søppelsekker, hele femten, la hun klar i gangen. Ikke til søppelet ute hun var ikke helt barbar men hun bestilte varebil til broren sin på Majorstua. I den kjørlige, støvete garasjen hans kunne de hvile, så lenge de måtte.
Ferdig vasket hun gulvet, eimen av Thea-parfyme satt fortsatt i veggen, men luften føltes klarere. Hun helte opp te, åpnet en ny (papir!)bok hentet hos søsteren og satte seg til å vente.
Thea kom først. Hun lo, bar bæreposer og sang for seg selv. Å, er du alt tilbake? Skulle du ikke bli hos søsteren din?
Det er noe jeg måtte gjøre først, Thea, svarte Elna. Inspirert av deg og ryddingen. Nå har jeg organisert plass her også.
Thea skjønte ikke en krone, før hun kom til rommet.
Hylene hennes lød ut i hele oppgangen. Hvor er det?! ELNA, hvor er klærne mine? Alle kremer? Jeg ringer politiet! Du skjønner ikke hvor mye det koster! Du er gal! Dette er ran!
Det var jo ditt råd, Thea. Jeg fjernet støy. Det pustes så mye bedre her nå, så dere får slippe alle de tingene du er så sykelig avhengig av Nå kan chi strømme. Du bør takke.
Døren gikk opp og Sigurd kom inn. Thea kastet seg mot ham og brølte. Han så ned, forfjamset.
Mamma hva har du gjort?
Det samme som dere. Ryddet.
Du har ikke lov!
Hvem spurte meg da dere kastet mitt liv, mine minner og det faren din laget? Alt var synet mitt, min tid, min kjærlighet dere kalte det søppel og tok det ut. Nå er vi like langt.
Hvor er alt mitt? Hvis du kastet det, saksøker vi deg. Jeg mener det! hveste Thea.
Ingen grunn til drama, svarte Elna. De ligger i brorens garasje. Men adressen får dere ikke før dere viser respekt.
Hva mener du?
Jeg mener at heretter flytter dere ut. Plukk med dere det dere har. Om en time bytter jeg lås. Låssmeden venter. Dere har vært gjester lenge nok.
Mamma, vi har ikke råd!
Det er på tide å ta ansvar. Kanskje får dere skjønne verdien av noe etter å ha mistet det. Thea, du får klær og kremer tilbake først når du bringer tilbake et minne fra mitt liv.
Men det er jo helt borte! skrek Thea.
Da er det vel greit at ting i livet ditt også reduseres til aske. Lykke til.
Det var et bløff, selvsagt. Theas saker lå trygt i garasjen. Men Elna så frykten og grådighet slite over Theas ansikt.
Du er gal! Kom, Sigurd, jeg blir ikke ett sekund til! Vi skaffer oss eget sted! Du gamle heks!
De dro, dundrende og bannende. Sigurd så bare ned, tause tårer i øynene.
Da døra lukket seg, lempet Elna seg mot vinduet. To minutter etter kom låsesmeden, gamle onkel Hans fra oppgangen, og byttet sylinder.
Leiligheten var hennes alene nå. Tom, grå, fremmed men også flytende, rar og vektløs. Som om hun endelig hadde tatt av seg en møllspist sekk fra skuldrene.
Neste dag satte hun i gang: «Tar imot eller kjøper rimelig, norsk retro-møbler, bøker, symaskin», skrev hun på Finn. Norske folk gir sånt bort, bare det blir hentet.
Etter en måned var det liv i boligen. Ikke de gamle tingene, men minner i samme form. Ny-gammel overskap, nye bøker men noen av de samme titlene, en ny (gammel) Husqvarna, og hun byttet ut de grå veggene med lyse blomstrete tapet. Et ekte norsk ullteppe kom på gulvet.
Hun ringte sønnen etter to uker. Stå på, sa hun. Sakenes adresse var Majorstua. Hun var ferdig.
Sigurd kom mutt og tynn, hentet posene i garasjen.
Unnskyld, mamma, sa han.
Livet er dyrt, svarte Elna. Men det lærer. Og det er mitt hjem nå.
Sigurd tok posene og forsvant.
Elna satt ved den gamle nye symaskinen sin, med lyse gardiner med blomster. Ingen støy, bare glede.
Noen ganger må du slippe gresset gro, og se hvem som egentlig hører til i hagen. Da får du det gode, norske lynnet tilbake i stua.
