Ingrid steg på bussen ved stoppestedet, som planlagt. På bussen var det kun ett ledig sete, rett ved siden av en mann som så ut til å være litt eldre enn henne. Ingrid lot først ikke så mye merke til sidemannen. Hun hadde sju timer foran seg til foreldrene, og hodet hennes var fylt til randen av presserende små og store katastrofer hun måtte løse.
Ingrid satte seg godt til rette da bussen begynte å trille. Etter bare et par minutter kjente hun en svak duft av musk og kraftig brent kaffe. Lukten var så bittersøt at minnene strømmet på i hodet hennes med en gang.
Sommer, sol, hun var 17 år, og favorittkjæresten Eirik ved siden av hennehan luktet akkurat likt. De lå i gresset ved Glomma, kysset hverandre under stjernehimmelen, og Eirik hvisket igjen og igjen i øret hennes at de alltid skulle være sammen, at han aldri kom til å forlate henne. Han var hennes første kjærlighetintens og altoppslukende. Hun var så forelsket at hun kunne ofret skole, fremtid og hele sulamitten bare for å være nær ham.
Men skjebnen hadde andre planer. Eirik dro i Forsvaret og kom aldri tilbake til hennefant seg ei jente i byen og gifta seg. Ingrid ble igjen med et knust hjerte. Hun har aldri tatt sjansen på noen andre gutter, elsket fortsatt Eirik, selv etter ti år og verdens mest klisjéfylte svik.
Et øyeblikk snudde Ingrid seg litt og så ordentlig på mannen hun satt ved siden av. Hva i all verden! Mørkt hår, blå øyne, markert nese og fyldige lepper, høyhan lignet Eirik så mye at hjertet hennes slo ekstra hardt.
Unnskyld, heter du ikke Eirik, vel? spurte hun forsiktig. Nei, jeg heter Henrik, svarte han og snudde seg med verdens største smil til Ingrid. Han så ut akkurat som den hun hadde bært med seg i hjertet alle disse årene. Og du, hva heter du da?
Jeg, jeg… Ingrid ble stående målløs noen sekunder. Så tok hun seg sammen. Jeg heter Ingrid. Hyggelig å hilse på. Veldig hyggelig å møte deg også. Ingrid, du ligner sånn på hun jenta jeg aldri har glemt, sa Henrik med et skjevt smil. Ja vel? Hvem da?
Min første kjærlighet. Hun og jeg hadde et mindre pent brudd. Hun fant seg en annen, og jeg har aldri klart å glemme henneikke på ti år. Og så sitter du plutselig her, foran meg. Jeg tror jo knapt mine egne øyne, fortsatte Henrik, og man kunne nesten se blodtrykket hans stige av alle minnene. Det er helt sprøtt, svarte Ingrid. Jeg har nesten samme historie. Du er kliss lik min første store kjærlighet, som jeg aldri har glemt. Finnes det virkelig slike tilfeldigheter?
Vet du hva, Ingrid? Skal vi ikke bare bytte nummer og se hvor det går? Ja, la oss gjøre det.
De to begynte å skravle. Men hvordan ville eventyret deres ende? Kanskje har skjebnen, med lun norsk ironi og et dårlig tidsestimat, gitt dem en ny sjansemed noen som ligner mistenkelig mye på eksene. For sånt er det jo bare på norsk bygdebusser og i kjærlighetens kronglete irrgangerdet finnes jo egentlig ingen tilfeldigheter, gjør det vel?
