Jeg var tretti år gammel da pappa dro til de evige jaktmarker.
Nå er jeg tretti to, og vårt siste samtale gjør fortsatt vondt, som om det skjedde i går.
Jeg var alltid det “problembarnet” begynte på ting, men avsluttet dem aldri.
Studerte tre ulike fag på tre forskjellige universiteter.
Det første ga jeg opp allerede i andre semester, fordi jeg kjedet meg.
Det andre i fjerde, da jeg begynte å skulke forelesninger, gå mer ut, og mistet fokus.
Det tredje droppet jeg før første semester var over.
Mens mine to søstre fullførte studiene, tok eksamen, startet jobber, hoppet jeg fra idé til idé, fra plan til plan, og gjentok at “jeg skal finne mitt”.
Alle hjemme la merke til det, men det var pappa som kjente det sterkest.
Pappa var min person.
Ikke bare far han var min beste venn.
Han tok meg med på billiard, til fotballkamper, ut for å ta en øl i helgene, på grillfester med sine venner.
Mens mine søstre hadde timeplaner, karakterer, og ansvar, var det annerledes med meg.
Han sa ofte: “Du er mann, du lærer livet ute.” Jeg vokste opp fri, uten tydelige regler, uten ordentlig press.
Etter hvert vendte det seg mot meg.
Jeg visste aldri hvordan jeg skulle holde fast på noe verken studier, jobb, eller rytme.
Tre måneder før han gikk bort, hadde vi den mest krevende samtalen i mitt liv.
Vi satt i hagen.
Han røykte, jeg stirret på mobilen.
Han ba meg legge den bort.
Han sa: “Gutten min, jeg er ikke skuffet over deg.
Jeg er skuffet over meg selv.
Jeg har oppdratt deg feil.
Skjemte deg bort.
Ville gjøre livet lettere for deg.
Jeg gjorde deg svak til å tåle livet.” Jeg tidde.
Øynene brant, men jeg gråt ikke.
Jeg ville si noe klokt, noe voksent, men det kom ingen ord.
Jeg sa bare at jeg skulle endre meg.
Han svarte ikke.
Bare så ned i bakken.
Tre måneder etter, en helt vanlig morgen, reiste han seg, gikk til badet for å pusse tennene, og falt om på gulvet.
Det var brått.
Ingen farvel.
Ingen sykehus.
Ingen siste ord.
Jeg mistet ikke bare min far.
Jeg mistet den eneste som virkelig trodde jeg kunne ta meg sammen, selv da han var sliten av å vente.
Etter begravelsen kom en stille raseri over meg selv.
Jeg sluttet å gå ut.
Sluttet å drikke.
Sluttet å sløse tid.
Jeg meldte meg inn på studiene igjen denne gang jus, fordi jeg følte jeg måtte bevise noe.
Står opp fem om morgenen, jobber deltid, studerer om kvelden.
Noen dager har jeg knapt lyst på mat, men fortsetter.
Hver eksamen tar jeg med tanke på ham.
Hvert bestått fag er som å si til ham: “Ser du, jeg kan.”
To år har gått.
Jeg gjør fremskritt.
Hopper ikke over semestre.
Skulker ikke forelesninger.
Søker ikke unnskyldninger.
Søstrene mine ser på meg med nye øyne og støtter meg.
Mamma sier pappa ville vært stolt.
Jeg vet ikke om han ville vært stolt men kanskje ville han ikke gått fra oss med tanken om at alt var mislykket.
Det vanskeligste er ikke studiene.
Ikke jobben.
Ikke slitenheten.
Det vanskeligste er at jeg ikke kan ringe ham og fortelle at jeg bestod den vanskelige eksamen, at jeg tok meg sammen, at jeg gjør ting på en annen måte.
Han var min eventyrpartner han som lærte meg å leve uten frykt, men også han som ubevisst lot meg vokse opp uten struktur.
Nå er det min tur til å bygge den selv.
Noen ganger, når jeg kommer hjem sent med sekken full av bøker, setter jeg meg på senga og ser på et bilde av oss begge på tur, med ølen i hånda og et smil.
Da hvisker jeg til meg selv: “Gammelmann, jeg rakk ikke å bevise det for deg i tide, men du tok ikke helt feil om meg.”
Jeg vil være den beste utgaven av meg selv for hans skyld.
Jeg håper jeg klarer det.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
