Jeg var 30 da pappa dro til de evige fjorder.
Nå er jeg 32, og den siste praten sitter fortsatt som en stein i magen nesten som om den var i går.
Jeg har alltid vært familiens urokråke.
Starter på ting, aldri følger dem til døra.
Tre forskjellige studier, tre universiteter rundt Norge: Først droppet jeg biologi på NTNU etter andre semester fordi jeg gjespet meg gjennom forelesningene.
Så psykologi på Universitetet i Oslo, som røk ut i fjerde semester fordi festene ble mer interessante enn oppgavene.
Til slutt økonomi på UiB det ga jeg opp allerede før juleferien.
Mens begge søstrene mine, Ingrid og Solveig, fløy gjennom eksamener og fikk jobber, hoppet jeg fra idé til idé, fra prosjekt til prosjekt.
«Jeg skal finne mitt», sa jeg til mamma og pappa hver gang jeg kom hjem med enda et avbrutt studium.
Hele familien så hvor det bar, men ingen kjente den frustrasjonen sterkere enn pappa.
Han var min fyr.
Ikke bare far men en kompis som tok meg med på biljard på puben, på fotballkamp på Ullevål, på øl og pølse med gutta, på grilling hos naboen.
Søstrene mine hadde ukentlig timeplan, karaktermål og ansvar, mens jeg levde i friluft uten regler eller press.
Pappa sa alltid: «Du er mann, du lærer livet i gata.» Så jeg vokste opp fri som fuglen, men det snudde seg mot meg.
Jeg klarte aldri å holde noe fast ikke studier, ikke jobb, ikke rutine.
Tre måneder før pappa forsvant, hadde vi den tyngste samtalen noen gang.
Vi satt i hagen, han røyket, jeg trykket på mobilen.
«Kan du hjelpe meg inn, gutten min?» sa han.
Så kom det: «Jeg er ikke skuffet over deg.
Jeg er skuffet over meg selv.
Jeg oppdro deg feil bortskjemte deg, sparte deg for motgang.
Jeg gjorde deg svak for livet.» Jeg ble stille.
Øynene brant, men jeg gråt ikke.
Ville si noe voksent, smart, men det var bare tomt.
«Jeg skal skjerpe meg», klarte jeg til slutt å hviske.
Han svarte ikke.
Bare så ned på plenens mose.
Tre måneder senere, en vanlig tirsdagmorgen: Opp, inn på badet for å pusse tennene så bare falt han om.
Plutselig, uten forvarsel.
Ingen siste ord.
Ingen sykehus.
Ingen avskjed.
Jeg mistet ikke bare pappa jeg mistet den eneste som fortsatt trodde jeg skulle stramme meg opp, selv om han var sliten av å vente.
Etter begravelsen på Vestre Gravlund gikk jeg inn i en stille raseri med meg selv.
Sluttet å feste, sluttet å kjøpe pils, sluttet å kaste bort tiden på Netflix.
Jeg meldte meg på jusstudiet denne gangen ved Universitetet i Bergen, for å bevise noe.
Står opp fem hver morgen, jobber deltid, leser på nattestid.
Enkelte dager orker jeg knapt brødskiva, men jeg gir meg ikke.
Hver eksamen tar jeg med tanken på pappa.
Hver bestått fag føles som å rope ut: «Ser du, jeg kan!»
To år har gått.
Jeg er på vei.
Ikke én semester har jeg mistet.
Ikke én forelesning har jeg skulket.
Ikke flere dårlige unnskyldninger.
Søstrene mine ser på meg med nye øyne de heier faktisk.
Mamma sier pappa ville vært stolt.
Om han ville det, vet jeg ikke.
Men kanskje hadde han sluppet å tenke at jeg var helt håpløs.
Det vanskeligste er ikke studiene.
Ikke jobben.
Ikke den evige trøttheten.
Det vanskeligste er at jeg ikke kan ringe pappa og si: «Du, jeg besto faktisk jusen!
Jeg klarte det!» eller «Nå gjør jeg ting annerledes.» Han var min reisekamerat den som lærte meg å leve fryktløst, men også den som, uten å vite det, lot meg leve uten retning.
Nå er det min tur til å lage orden selv.
Av og til, når jeg kommer hjem sent med ryggsekken full av tjukke pensumbøker, setter jeg meg på senga og ser på det bildet av oss på tur i marka med hver vår Ringnes i hånda, brede glis.
Og jeg tenker alltid: «Gamlefar, jeg rakk ikke vise deg i tide at du ikke helt hadde mistet det med meg.»
Jeg vil bli den beste utgaven av meg selv for ham.
Håper jeg får det til.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
