Ingenting høres

Det var helt stille
Flyet tittet forsiktig fram fra skyene, snuste litt rundt, tok en lang sving og landet mykt som en brudgom som kysser sin kjære på kinnet ved alteret.
Applausen brydde ikke pilotene seg om de hørte den jo ikke.
Og heller ikke hørte Jon Kapstad noe som helst; han hadde fått helt tette ører under flyturen.
Jon drev og klemte nesen og blåste, men lufta fant aldri veien dit den skulle, det var bare hvit støy i hodet.
Han kom hjem fra moren sin tidlig om morgenen, akkurat i tide til å kunne gjøre seg klar til jobb.
Kona var våken og stresset rundt i leiligheten, flyttet på ting som om det var et hastverk i sprøyteform.
Jon gikk ut på kjøkkenet og begynte å smøre matpakke.
Hørselen var like fraværende.
Jeg går!
Jeg orker ikke mer!
Nå er jeg lei!
Alt er bare Jeg har fått nok av denne gjenstridige tilværelsen, din lønn på noen slappe kroner, og den lille leiligheten her ute i ingenmannsland.
Jeg trodde jo jeg led av kronisk kjærlighet, men skjønner nå at jeg bare har fått en smittsom lidelse!
Kona kastet ut sine innrømmelser mot ryggen til Jon, mens han flyttet potetene fra gryta til en termos helt uten bekymringer.
Jeg går til Lars du kjenner ham ikke, han kjenner deg ikke, men han er fantastisk.
Jeg har følelser for ham.
Skikkelige følelser, de som skal være der.
Og ikke vær redd, jeg er ren overfor deg, det har ikke skjedd noe mellom oss.
Så jeg går som en ordentlig kvinne, så du ikke kan snakke stygt om meg til noen.
Spesielt ikke til moren din!
Jon var ferdig med matpakken, la alt i sekken og satte på kaffen.
Så du har ikke noe å si?
Jeg blottla hele mitt indre for deg her.
Kjære, kan du være så snill å stryke jeansen min?
ropte Jon avslappet over skulderen.
Hva?
Jeans?!
Skulle tro du Jeg snakker om følelser, og du om stryking.
Nå holder det!
Jeg trodde kanskje du ville stoppe meg.
Hun tok sekken faktisk hans matpakke, ikke sin egen veske og stormet ut døren.
Først da vibrasjonen fra døren spredte seg i leiligheten, skjønte Jon at hun virkelig hadde gått.
«Hvor skal hun så tidlig?
Og hva med jeansen?
Pokker, hvor er matpakken min?» Sånn funderte Jon på denne morgenens skilsmisse.
Litt irritert over at han aldri fant de to termosene han skulle ha med, dro Jon av gårde til jobb i krøllete bukser.
På vei inn i heisen nikket han til styrelederen i borettslaget en dame som, basert på de månedlige innsamlingene, fremdeles sendte pengene til den gamle Hansaforbundet.
Det gikk rykter om at parfymen hennes kunne vekke døde hester og drive ut fiender fra skjulesteder.
Jon holdt pusten, gikk inn og vendte mot døren.
Heisen lukket seg, gasskammeret sank mot første.
Du har ikke betalt for desinfeksjonen.
I kveld kommer de for å ta knekken på kakerlakker i hele oppgangen, sa styrelederen.
Jon observerte stumt hvordan gummilisten på døren smeltet av parfymeduften.
Du må ha betalt innen kvelden, kan du vippse over til kortet mitt?
fortsatte hun.
Jon svarte ikke.
Da bøyde hun seg mot øret hans og sa høyt:
Jeg venter betaling før dagen er over.
Gratulerer, svarte Jon litt sarkastisk.
Hvor blir du overført?
Til Trondheim igjen?
Han hadde alltid trodd hun var direkte etterkommer av Harald Hardråde.
Styrelederen rant ut med mange ord, men Jon fikk bare med seg fragmenter: «-faen», «-ord», «-tull», «-skam», som om det var oldnorsk.
Han skjønte fint lite, nikket bare som på en kunstutstilling.
Heisdørene gikk opp, Jon strakk seg ut til frisk luft, styrelederen vraltet videre mot leilighetene for innsamling.
Jon jobbet som elektriker.
Han var på et prosjekt der kunden var både krevende og økonomisk trang, men nektet å gi slipp på drømmen om et «varp».
Materialene og tegningene luktet stramt.
Jon led ikke alene.
Samtidig jobbet en rørlegger og noen snekkere på prosjektet, men alle kjørte seg fast.
Mens Jon skjærte ut veggene for trekking av ledninger, svettet kollegaene i hvert sitt rom.
Kunden kom inn han hadde feiret bursdagen til en kompis hele natten og var fortsatt litt kreativt oppe i hodet.
Han ville sjekke hvordan oppussingen gikk.
Alt er feil!
ropte han og trampet.
Stikkontaktene skal være i sjakkmønster, og lampen må flyttes tre grader til høyre relativt til jordens akse.
Gjør som jeg sier, ellers får dere ikke betalt!
Like snodige ideer og trusler serverte han i alle rom, før han låste seg inne på barnerommet og sovnet på noen sekker med sparkel.
Sju timer senere våknet kunden og så resultatet av sine kreative påfunn.
På den tiden hadde håndverkerne åpnet gjennomgang mellom stue og kjøkken, og et gjestetoalett hadde kommet til i det kombinerte badet.
Klærne hans var hvite av sparkel, og ansiktet av ren skrekk.
Ingenting husket han av sine påbud, og ville skylde på håndverkerne men de viste ham bevis på video.
Bare Jon hadde ikke gjort noen endringer, for de nye instruksene hadde gått rett forbi de tette ørene hans.
Enten av følelser eller håpløshet ble Jon premiert med en liten bonus «for å stå imot kreativt fyll», mens de andre ble sagt opp manglende motstand, mente kunden.
Alt arbeidet ble betalt, under press fra kompromat.
På kvelden, sulten og sliten, dro Jon til legen for å få høreapparatet åpnet opp igjen.
En sint hund kom etter og prøvde å skremme ham med bjeff, men for Jon var det som å være i en stumfilm folk og dyr i rare roller uten tekst.
Han gikk bare selvsikkert videre.
Hunden ga opp og tuslet hjem.
Må lydens kraft være med deg!
sa legen mens han borret ut Jon sin hørsel.
Tilbake på bølgelengde, hastet Jon hjem.
På veien trakk han fram premien sin, kjøpte seg en pølse i brød og en liten bukett til kona.
Utenfor oppgangen sto en trist nabo.
Har du fått med deg nyheten?
spurte han Jon.
Ikke hørt et ord hele dagen, svarte Jon og stakk lillefingeren inn i øret.
Mikkelsen, skjønner du hun fra Hansaforbundet samlet inn penger fra hele blokka og forsvant til solnedgangen.
Flyttet til en annen by og kuttet alle bånd.
Alt planlagt.
Hun var innom alle sju oppgangene.
Betalte du?
Nei, jeg gjorde ikke det, ristet Jon.
Hun snakket noe om en overføring i morges, men jeg hørte ikke ett ord.
Du har flaks.
Jeg, fjolset, betalte.
Det eneste positive: Mens hun var innom alle etasjer, døde alle kakerlakkene av parfymen hennes, lo naboen.
Så det føles mindre bittert.
Leiligheten møtte Jon med deilige lukter og en overraskende mild og kjærlig kone.
Unnskyld meg, din stakkarslig kone, jeg var helt ute, aner ikke hva som skjedde.
Solflekkene har vel truffet hjernen min.
Jeg vil bare ta tilbake alt jeg sa, og jeg lover, jeg gjorde ingenting dumt.
Det finnes ikke noen Lars, heller.
Var hos søsteren min, fikk ut litt damp, og hodet kom på plass.
Du reagerte ordentlig i morges, sånn som menn skal gjøre.
Det fikk meg til å våkne.
Kan du tilgi meg?
Kona overøste Jon med varme kyss og dekket på til middag.
Jeg hørte jo ingenting, sa Jon, og følte det nesten som å bli premiert for ingenting.
Takk!
sa kona, klemte ham hardt.
«Snodig dag,» tenkte Jon, uten å ha gjort noe ekstraordinært.
«Kanskje det er lurt å være døv litt oftere.
Livet blir kanskje lettere sånn.»Etter middagen satte Jon seg i stua med kona, og for første gang på lenge var det rom til å bare puste.
Hørselen kom gradvis tilbake; han registrerte latteren hennes, klirringen fra bestikk, lydene fra livet han nesten mistet taket på.
Alt var uklart, men så ga det mening, som en radio som skrur inn en ny stasjon.
Kona rakte ham den nystrøkne jeansen, et lite smil lekte bak øynene.
Du rekker å leve, Jon, sa hun stille.
Det er tid en gang til.
Jon tok imot, kjente stoffet mellom fingrene varmt, og slått ut av krøllene.
Han så på henne, og tenkte at kanskje han trengte noen dager med tette ører til.
Slik at han kunne høre livet skinne fram igjen, uten å stå i veien for det.
Han løftet glasset, skålte mot henne, og lyttet til et hverdagsmirakel: den lune lyden av to mennesker som fant veien hjem.