Jeg orker ikke å passe på sønnen din lenger, sa svigerdatteren og reiste til Sørlandet.
Tora Kristiansen hadde en sønn.
Ordentlig, arbeidsom gutt. Men kona hans, hun var noe for seg selv. Ville verken lage mat eller rydde. Og nå i det siste helt ustyrlig.
I går brøt det ut en krangel igjen.
Stian, sa hun til mannen sin, jeg klarer ikke mer! Du er en voksen mann, men oppfører deg som et barn!
Stian ble forvirret. Han hadde jo ikke bedt om så mye! Bare at Silje skulle finne rene sokker til ham, stryke en skjorte og minne ham på timen hos fastlegen.
Mamma hjalp meg alltid, mumlet han.
Så reis til mora di da! brølte Silje.
Neste dag var kofferten pakket.
Stian, sa Silje med rolig stemme, jeg drar til Kristiansand. Blir bort en måned. Kanskje lenger.
Hva mener du, lenger?!
Jeg er lei av å passe på en voksen gutt.
Stian prøvde å protestere, men Silje ignorerte ham. Fant frem mobilen og ringte:
Tora? Det er Silje. Om Stian ikke klarer seg alene, får du bo hos oss. Ekstranøkkelen ligger under dørmatten.
Så dro hun.
Stian satt igjen i tom leilighet, og ante ikke hva han skulle gjøre. Kjøleskapet var tomt. Skitne sokker overalt. Oppvasken tårnet seg opp.
Etter et par dager ringte han sin mor:
Mamma, Silje har mistet vettet! Reist bort, jeg vet ikke engang hvor! Hva gjør jeg nå?
Tora Kristiansen sukket. Nok en gang trøbbel med svigerdatteren.
Jeg kommer, Stian. Vi skal ordne opp.
Ingen timer etter sto hun der, med poser med mat og det vante omsorgsfulle blikket nå skal alt bli bra.
Men da hun åpnet døren, stivnet hun.
Kaos overalt. Klær på gulvet, rot i stua, oppvask på kjøkkenet. Skittentøy på badet.
Og da forsto Tora plutselig: hennes 30 år gamle sønn kunne ikke leve selv. Overhodet.
Hele livet hadde hun gjort alt for ham. Skapt… et stort barn.
Mamma, klaget Stian, hva blir det til middag? Hvor er skjortene mine? Når kommer Silje hjem?
Tora begynte å rydde i stillhet. Men hun tenkte bare: Hva har jeg gjort?
Hun hadde skjermet sønnen sin fra alt. Fra hverdagsliv. Fra vanskeligheter. Fra livet selv.
Nå var han som en stakkar uten kvinner, uten evner.
Og Silje? Hun hadde rømt fra dette hjelpeløse, store barnet.
Det er ikke så vanskelig å forstå henne.
Tre dager bodde Tora hos sønnen.
Hver morgen ble innsikten verre: hun hadde oppdratt en stor unge.
Stian sto opp og begynte å syte:
Mamma, hva blir det til frokost? Hvor er skjorta mi? Har jeg rene sokker?
Tora strøk klær, kokte mat og ryddet. Og så på ham.
Tenk deg: en mann på tretti kunne ikke bruke vaskemaskinen! Visste ikke hva brødet kostet! Kjelte med teen så vannet sprutet og sukkeret havnet på gulvet.
Mamma, klaget han om kvelden, Silje har blitt helt vill! Før pakket hun på å late som hun likte meg. Nå er hun kald som en fremmed!
Men hvordan oppfører du deg, da? spurte Tora forsiktig.
Helt vanlig! Ser ikke hva hun maser for. Jeg vil bare at kona skal være en kone ikke en sur kjerring!
Tora så på ham og kjente et snev av skam. Han forsto virkelig ingenting.
Stian, hjelper du Silje noen gang?
Hva mener du? Han så oppriktig forbauset ut. Jeg jobber jo! Tjener penger! Er ikke det nok?
Men hjemme da?
Hjemme? Jeg er jo sliten etter jobb! Vil bare slappe av. Og hun maser… Om oppvask, om varer! Men det er jo kvinnfolkjobber!
Og plutselig hørte Tora sine egne ord, ordene hun hadde sagt siden han var liten:
“Stian, ikke rør mamma gjør det!” “Ikke gå på butikken mamma fikser!” “Du er mann, du har viktigere ting!”
Hun hadde skapt et monster.
Jo mer hun så på ham, jo verre føltes det.
Stian kom hjem rett på sofaen. Ventet på middag, på praten, på noe morsomt. Og når ingenting kom av seg selv, begynte han å klage:
Mamma, når skal vi spise? Jeg er jo sulten!
Som et barn.
Forferdeligst var snakket om Silje.
Hun er så sur alltid, sutret Stian. Kanskje hun må til legen? Sjekke hormonene?
Kanskje hun bare er utkjørt? mumlet Tora.
Utkjørt av hva? Vi jobber like mye. Hun burde jo ordne hjemme.
Burde? ropte Tora plutselig. Hvem sier hun burde?
Stian ble blek. Mamma hadde aldri kjeftet på ham.
Fjerde kvelden holdt det ikke lenger for Tora.
Stian satt med mobilen, sukket og klagde han kjedet seg uten Silje. Oppvasken var et fjell, sokkene lå strødd og sengen var uryddet.
Mamma, sa han klagende, hva blir det til middag?
Tora sto ved komfyren og lagde lapskaus. Slik hun hadde gjort i tretti år.
Plutselig kjente hun: Nok.
Stian, sa hun og skrudde av gassen, vi må snakke sammen.
Jada, sa han mens øynene var limt til skjermen.
Legg bort telefonen. Se på meg.
Noe i stemmen gjorde at Stian hørte etter.
Sønnen min, begynte hun lavmælt, skjønner du hvorfor Silje dro fra deg?
Hun er bare litt… emosjonell. Kvinner er sånn. Hun slapper av og kommer nok hjem.
Nei. Hun kommer ikke hjem.
Hva?!
Hun er lei av å være mammaen din.
Stian spratt opp:
Mamma! Hva mener du? Jeg er ingen unge jeg jobber jo og tjener penger!
Og? Tora reiste seg. Du er voksen kan du ikke klare deg selv? Har du lammet hender? Tåkelagt syn?
Stian ble helt hvit.
Hvordan kan du si det? Jeg er tross alt din sønn!
Nettopp derfor! Tora satte seg på en stol, hendene skalv.
Er du blitt syk, mamma? spurte han med engstelse.
Syk! lo hun bittert. Syk av kjærligheten, av blind omsorg. Jeg trodde jeg beskyttet deg men skapte bare en egoist! En voksen mann som ikke kan leve uten en kvinne, som tror verden skylder ham alt!
Men… begynte Stian.
Ingenting! avbrøt Tora. Du mener Silje skal være din andre mamma? Vaske, lage mat og rydde etter deg? Hvorfor?
Jeg jobber jo.
Det gjør hun også! Og hun fikser hjemmet i tillegg! Hva gjør du? Slenger deg på sofaen og venter på service!
Stian ble blank i øynene.
Men det er vel slik alle menn lever?
Nei! ropte Tora. Ordentlige menn hjelper kona! Vasker opp, lager mat, oppdrar barn. Du? Du vet ikke hvor vaskemiddelet ligger engang!
Stian satt med ansiktet i hendene.
Silje har rett, sa Tora stille. Hun er lei av å være mammaen din. Og jeg jeg er også lei.
Hva mener du med lei?
Jeg drar. Tora tok sekken og gikk mot døra. Du får klare deg selv. Heretter får du leve som voksen.
Mamma, du kan ikke! Stian spratt opp. Hvem skal lage mat? Ta oppvasken?
Du! ropte mor. Du, som alle voksne!
Men jeg vet ikke hvordan!
Da lærer du! Eller forblir en ensom, barnslig stakkar.
Tora tok på seg kåpen.
Ikke gå, mamma! ba Stian. Hva skal jeg gjøre alene?
Det du skulle lært for tjue år siden, svarte hun. Å leve selvstendig.
Og hun dro.
Stian ble sittende i den rotete leiligheten. For første gang helt alene.
Alene med virkeligheten.
Han ble sittende på sofaen til midnatt.
Magen rumlet. Oppvasken stinket. Sokkene lå på gulvet.
Pokker, mumlet han, og for første gang på tretti år begynte han å vaske opp selv.
Det gikk skeivt. Tallerkener skled, såpen stakk i hendene. Men han fikk det til.
Så prøvde han å steke egg. Brente dem. Prøvde igjen, og de ble spiselige.
Neste morgen forsto han: mamma hadde rett.
Uken gikk.
Hver dag lærte Stian seg å leve. Vasket klær, laget mat, ryddet. Handlet og holdt styr på prisene. Planla dagene for å rekke alt.
Han oppdaget det er hardt arbeid.
Og da skjønte han hvordan Silje hadde hatt det.
Hei, Silje? sa han på telefonen en lørdag.
Ja, svarte hun kaldt.
Du har rett, sa han med det samme. Jeg har oppført meg som et barn.
Silje sa ikke et ord.
Jeg har bodd alene en uke nå. Nå forstår jeg hvor tungt du hadde det. Unnskyld, Silje.
Hun var stille lenge.
Vet du, sa hun til slutt, moren din ringte meg i går. Ba om unnskyldning. For at hun oppdro deg feil.
Silje kom hjem etter en måned.
Hun kom tilbake til en ren leilighet, med middag på bordet og blomster fra Stian.
Velkommen hjem, sa han.
Tora ringte dem bare én gang i uken. Ville vite hvordan det gikk, men kom ikke på besøk.
Og en kveld, mens Stian tok oppvasken og Silje laget te, sa hun plutselig:
Du vet, jeg liker dette nye livet vårt.
Det gjør jeg også, svarte han og tørket hendene.
Synd vi brukte så lang tid på å finne det.
Men vi fant det til slutt, smilte Silje.
Og det var sant.
