Ingenting å høre

Ingen lyd fantes
Flyet stakk sjenert nesen ut fra skyene, kikket seg rundt som en fugl uten reir, sirklet nølende over byen og landet mykt, forsiktigsom om det skinte kinnene til sin utkårede ved alteret.
Applaus fra alle som stod og ventet, men pilotene hørte ingenting.
Enda mer hørte ikke Trygve Karlsen, hvis ører var stengt som gamle postkasser under flyturen.
Trygve knep neseborene og blåste.
Luften fløy ut alle steder, bare ikke ut av ørene, og i hodet hans svirret fortsatt en hvit, susende stillhet.
Han vendte hjem fra moren tidlig om morgenen, akkurat tidsnok til å rekke jobben.
Kona, Solveig, sov ikke, hun fôr rastløst omkring, flyttet ting fra bord til hyller som om hun stemte møblene for en storm.
Trygve tuslet inn på kjøkkenet, begynte å smøre sammen mat.
Hørselen kom ikke tilbake.
Jeg drar!
Nok!
Alt er nok nå!
Livet ditt og lønna på tre kroner, denne leiligheten midt i Gokk.
Jeg trodde jeg hadde kronisk kjærlighet, men det viser seg bare at jeg har fått en sykdom!
Solveig slengte ut bekjennelser bak Trygve, mens han rolig la poteter fra gryta til mattermosen.
Jeg går til Anders, du vet ikke hvem han er, han vet ikke hvem du er, men han er fantastisk.
Jeg har følelserde riktige.
Vi har ikke gjort noe, og du kan si jeg går som en skikkelig kvinne, så du aldri behøver å snakke om megspesielt ikke til moren din!
Trygve avsluttet med å pakke maten, satte seg til å koke kaffe.
Skulle du ikke si noe?
Jeg har nettopp vrengt sjelen foran deg!
So-o-lvej!
ropte han bakover.
Kan du være så snill å stryke jeansen min?
Hæ?!
Jeans?!
Du…
Jeg snakker om følelser, du snakker om stryking!
Gidder ikke mer!
Trodde kanskje du ville stoppe meg.
Så grep Solveig feil veskeTrygves til jobb, ikke sin egenog stormet ut.
Først da huset ristet av døren som slamret, gikk det opp for Trygve at kona faktisk hadde dratt.
«Hvor skal hun nå?
Og jeansene?
Pokker, hvor er maten min?» Tenkte han, mens morgenskilsmissen kom krypende.
Fortvilet over at begge termoser var borte, gikk Trygve mot jobben med krøllete bukser.
I heisen nikket han til styrelederen i borettslaget, fru Aasen, som, ifølge ryktene og månedlige innsamlinger, ennå leverte kontanter til Fiskvikens Svartbjørntempel.
Det ble sagt at hennes parfyme fikk vikinger til å våkne fra døden og røyke ut fiender fra skjul.
Trygve holdt pusten, snudde seg, dørene lukket seggasskammeret langsomt nedover.
Du har ikke betalt for desinfisering.
I dag skal hele oppgangen kokes for kakerlakker, sa styrelederen, og Trygve så hvordan dørpakningene smeltet av parfymen.
Må betale innen kvelden, kan du vippse?
Trygve var tyst.
Da bøyde hun seg mot øret hans, ropte:
Jeg venter pengene i dag!
Gratulerer.
Hvor skal du flyttes?
svarte Trygve, endelig levende.
Tilbake til Svartbjørntempelet?
Han var overbevist om at fru Aasen var etterkommer av Harald Hårfagre.
Hun sa mye til ham, men han oppfattet bare bruddstykker: «-uke», «-en», «-t», «-gjøre», som ble til gammel norsk, full av runer.
Trygve nikket som om han var på galleri for moderne kunst.
Heisdørene spratt opp, Trygve hastet ut til frisk luft, styrelederen tiklet trinnene for å samle inn skatt.
Jobben hans var elektriker.
Siste uke jobbet han i et gammelt hus, hvor en egenrådig eier uten mye fantasi eller økonomi ville ha «en godtepose».
Materialene og tegningene luktet av like kompromissløshet.
Trygve var ikke alene i elendigheten.
Rørleggeren og maleren satt fast sammen med ham.
Mens Trygve hakket vegger for ledninger og kollegaene slet i andre rom, kom kunden inn, nettopp hjem fra en bursdagsfest hvor han hadde drukket seg inn i en kreativ trance.
Alt er feil!
ropte kunden og stampet.
Stikkontaktene skal være i sjakkmønster!
Taklampen må flyttes tre grader høyre!
Gjør det, ellers får dere ingen betaling!
Sånn fortsatte han, rom etter rom, før han låste seg inne på barnerommet og sovnet på sekkene med gips.
Syv timer senere våknet han, åpnet døra, så resultatet av sine geniale ideer.
I mellomtiden hadde håndverkerne slått hull mellom stue og kjøkken, og på badet var det kommet et gjestetoalett.
Kunden var like hvit i ansiktet som klærne etter gipsen, og husket ingenting av sine instrukser.
Da han prøvde å beskylde dem for løgn, viste de videoopptak.
Bare Trygve hadde ikke endret noe, for de nye ordrene gikk rett gjennom de lukkede ørene hans.
Av enten ren resignasjon, eller nyvunnen respekt, belønnet kunden ham med en liten bonus «for motstand mot beruset kreativitet», og sparket de andre.
Men under video-press måtte han betale alle.
Mot kveld, sulten og sliten, gikk Trygve til lege for å bli vekket til lydens verden.
En sur hund fulgte etter, bjeffet voldsomt, prøvde å skremme ham.
Men Trygves verden var stum, dyret og folkene spilte roller i en lydløs film.
Uten tekst var det umulig å forstå hva hunden egentlig ville, så han fortsatte rolig.
Etter hvert mistet hunden interessen.
Må lydene være med deg!
sa legen, mens han boret opp Trygves hørsel.
Etterpå hastet Trygve hjem.
På veien tok han opp den uventede bonusen, kjøpte pølse i brød og et beskjedent blomsterbukett til kona.
Utenfor blokka møtte han naboen, Trond.
Hørt nyheten?
sa Trond.
Hele dagen har jeg ikke hørt noenting, svarte Trygve og stappet lillefingeren i øret.
Fru Aasen, hun fra Svartbjørntempelet, tok alle pengene og forsvant, flytta til ny by, og ingen vet hvor.
Hun planla alt, den luringen.
Sju oppganger.
Du betalte?
Nei, ristet Trygve på hodet.
Hun sa noe om betaling men jeg skjønte ikke.
Flaks!
Jeg var dum og betalte.
Men heldigvis, mens hun gikk rundt, klarte parfymen hennes å utrydde alle kakerlakkene, lo Trond.
Så det er ikke helt ille.
Leiligheten luktet deilig mat og en utrolig mild Solveig ventet.
Unnskyld meg, jeg har virret helt av.
Det var bare solstorm i hodet mitt, vet ikke hva som gikk av meg.
Jeg vil trekke alle ord tilbake og lover at ingenting dumt har skjedd.
Ingen Anders finnes.
Jeg dro til søsteren, fikk ut gruffen, og hodet kom på plass.
Du reagerte riktig i morgesdet gjorde at jeg våknet.
Kan du tilgi meg?
Hun dekket Trygves ansikt med varme kyss og inviterte ham til middagsbordet.
Jeg hørte ingenting, sa Trygve, og følte at han fikk en premie han ikke fortjente.
Takk!
svarte Solveig og klemte ham hardt.
«Merkelige greier,» tenkte Trygve, som slett ikke hadde gjort noe spesielt denne dagen.
«Jeg burde gå oftere døv.
Kanskje blir livet lettere.»Neste morgen våknet Trygve til en uvanlig stillhet som glødet mellom veggene.
Solveig lå tett inntil ham, pustet rolig, og i hele leiligheten fantes ikke en eneste lyd som plaget ham.
Ikke alarmen, ikke kaffe på kok, ikke barn som løp i gangen.
Bare et mykt, slumrende nærvær.
Han strakte seg ut og lot stillheten synke inn i kroppen, og tenkte: kanskje var dette den egentlige premien å leve med det som finnes, selv om det noen ganger mangler lyd, mening eller kontroll.
Han visste at verden snart ville våkne, tråkke inn med krav og stemmer, rykter og merkelige prosjekter.
Men akkurat nå fant han et litet, stille sted inne i seg der alt kunne hvile, og hvor selv den gamle postkassen av et øre endelig åpnet seg for kjærlighet.
Trygve smilte, tok Solveigs hånd og i det lille øyeblikket, midt i lyden som endelig vendte tilbake, visste han: Noen ganger må man miste alt for å høre det som virkelig betyr noe.