Du, jeg må bare fortelle deg om alt som har skjedd. Jeg bodde sammen med mannen min i mer enn 15 år, vi startet rett og slett livet sammen. Rett etter bryllupet flyttet vi inn hos svigermor, og begge jobbet på den samme fabrikken. Etter hvert fikk vi tildelt et rom på en arbeidsbolig, og da kunne vi endelig flytte ut av huset til svigermor. Det gikk bra, og jeg skjønte etter hvert at mannen min burde få seg en utdannelse for å komme videre. Så jeg fikk ham til å søke, og han begynte å studere eller, egentlig var det mest jeg som studerte. Jeg skrev alle rapporter, oppgaver og semesteroppgaver for ham. Da han endelig kom tilbake til jobben med diplomet sitt, ble han forfremmet. Jeg ble faktisk glad på hans vegne.
Min egen karriere gikk ikke så bra. Selv om jeg var ferdig utdannet, var jeg hjemme på foreldrepermisjon nesten hele tiden. Da sønnen vår begynte å vokse til, ble jeg gravid igjen med datteren vår. Etter hvert kom jeg tilbake på jobb, men ungene var ofte syke, så jeg måtte være hjemme på sykemelding.
Men du, jeg var aldri trist eller bitter. Jeg var uheldig med karrieren, men heldig med familien min. Mannen min jobbet hardt og ble stadig lenger på jobb. Etter noen måneder kjøpte vi oss en stor leilighet. Ungene var kjempefornøyde, for de fikk endelig egne rom. Jeg merket at jeg så mindre og mindre til mannen min. Og så en dag møtte jeg en tidligere kollega, og hun fortalte meg at mannen hennes var utro med en av sine ansatte. De skjuler det ikke engang, sa hun. Noen ganger skjer det midt på dagen, han låser seg inn på kontoret sitt. Han gir henne gaver foran alle og til og med klemmer henne. Du burde bare gå fra ham, det er så frekt. Da bestemte jeg meg for å dra på jobb for å snakke med denne damen. Jeg tenkte å be henne om å holde seg unna mannen min han har jo barn og familie. Men hun bare lo av meg foran alle, gjorde narr av meg. Hun sa Mannen din er utro med en skikkelig vakker dame, det er ikke rart du gråter. Kanskje du burde gjøre noe med deg selv heller.
Plutselig kom mannen min ut av kontoret, så meg og ble rasende. Hva gjør du her? Du har skjønt det nå, ikke sant? Det er like greit, jeg er lei av å leve dobbeltliv. Jeg søker om skilsmisse i morgen. Han fikk tak i de beste advokatene, tok alt fra meg. Vi ble kastet ut, jeg og ungene. Han brydde seg ikke om hvor vi bodde eller hva vi skulle leve av. Eksmannen min var helt oppslukt av sin nye flamme.
Heldigvis hjalp foreldrene mine meg, så jeg fikk etter hvert kjøpt en liten leilighet. Jeg fikk også jobb, og ting begynte å ordne seg. Ett år senere ringer eksmannen min og krever hjelp. Ikke ett unnskyld ord for det han hadde gjort. Han var fortsatt så arrogant, fikk bare som fortjent, spør du meg. Det viser seg at han hadde mistet jobben, og den nye kona hadde dumpet ham. Så hadde han vært i en ulykke og lå nå på sykehus. Jeg sa rett og slett nei. Han hadde forlatt meg og barna, tatt alt fra oss, ikke engang ringt. Han brydde seg aldri, så nå var det min tur til å bry meg eller faktisk ikke.
