Det var en gang en jente som het Ingrid fra en liten bygd i Norge. Det var der kjærlighetens piler traff henne. Ingrid ble forelsket i Eirik, og han falt for henne på samme vis. De bestemte seg for å forlate hjembygda sammen. De fortalte foreldrene at de skulle til Oslo for å tjene penger til bryllupsfesten, og dro virkelig avgårde for å jobbe. Men etter hvert bestemte de seg for at de ikke ville bruke pengene på et stort bryllup.
De var lei av hvordan hovedstadens ungdom kom til sine egne bryllup i joggesko og olabukser, at gavepengene gikk til boligkjøpet, og at bryllupsfeiringen knapt ble mer enn en buffet eller et digitalt møte på Zoom.
Så Ingrid og Eirik gjorde akkurat det samme. Men da mødrene deres kom tilbake til hjemstedet, arrangerte de likevel en liten og enkel fest. De hadde ingen venner i Oslo. Likevel er det ikke dette som er viktig, jeg forteller det bare for at du skal få et inntrykk av paret, og forstå hva slags egenskaper de har.
Det har nå gått fem år siden bryllupet. Paret bestemte seg for å vente med barn, og betalte ned boliglånet i fellesskap. Ingrids mor var en sterk og bestemt kvinne, hun oppdro datteren alene, og hver gang de ringtes, minnet hun Ingrid på at hun gledet seg til å bli bestemor. Ingrid visste at hvis de bodde hos moren, ville de snart fått nok begge to. Det var ingen hast, så de tok det rolig med barn.
Etter hvert begynte Ingrid å føle på små irritasjoner mot ektemannen, slik hun hadde gjort før, men tidligere klarte hun å slå dem bort. Hun ringte meg:
Han snakker lenge med folk på telefonen, men med meg blir det bare hei og ha det…
Når han kommer hjem fra jobb, får du mulighet til å prate litt da.
Jeg vil se en stille film om kjærlighet etter jobb, men han bare stirrer på skrekkfilmer.
Hvor mange TV-er har dere? Nå kan man jo se film på datamaskinen med hodetelefoner. Men det er ikke familie når to sitter sammen, men tankene er på hver sin plass.
Akkurat det tenker jeg også! Jeg tror ikke Eirik forstår meg!
Det var en original klage.
Hvorfor ler du?
Beklager, jeg skal ikke gjøre narr.
Ingrid, når har dere det best sammen?
På ferie, eller når vi får besøk… Da er han så oppmerksom…
Samtalen med Ingrid varte nesten en time. Hun fortalte om hvordan de møttes, og hvordan hun hadde vært misunnelse blant alle jentene. Gjennom praten skjønte jeg at problemet var at Ingrid hadde et uforløst behov for å vise seg fram for andre, men i Oslo hadde hun ingen å vise seg for. Det var det første problemet. Det andre…
Ingrid, hvordan ser du for deg et perfekt ekteskap?
Absolutt med barn.
Folk sier gjerne barn er viktig, men etter at de får barn, går mange ekteskap i stykker…
Min mann skal være interessert i hvordan jeg har det, hvordan jeg har det på jobb… Han må kunne bedømme antrekket mitt og skryte av maten jeg lager…
Gjør han det ikke på noe vis?
Nei, han sier bare at det var godt, men det holder ikke for meg.
Fortell i detalj … Han kommer hjem, du serverer, la oss si, potetmos og karbonader, og han…
Han gnir hendene og smiler bredt.
Men det er da også et kompliment! Du hadde nok blitt skuffet om han dyttet tallerkenen bort og sa han ikke var sulten…
Ingrid ble stille; jeg tror ikke hun helt forsto poenget med sine klager. Men på et eller annet vis var hun irritert på ektemannen. Hva hun egentlig var misfornøyd med, var klart for meg. For å bekrefte mistanken, spurte jeg om forholdet til moren.
Det viste seg at moren var temperamentsfull. Hun stilte alltid mange spørsmål og var rask til å støtte og forsikre Ingrid om at alt kom til å gå bra.
Man sier ofte at man gifter seg med noen som ligner foreldrene, eller som gir oss omsorg og kjærlighet. Ingrid hadde ingen far, og tenkte aldri over at ikke alle har like lett for å uttrykke følelser.
Så sa jeg til Ingrid at hun egentlig hadde vært gift med moren sin i fem år, og forventet at ektemannen skulle oppføre seg helt likt. Først ble hun paff, men etter litt betenkningstid, nikket hun.
Hvordan kan jeg skille meg fra mamma da?
Det er enkelt. Hver gang du føler en irritasjon, prøver du å huske at Eirik faktisk ikke har noe med saken å gjøre, for det er din omsorgsfulle mor som har satt seg fast i tankene dine. Han kan ikke konkurrere med henne!
Og det er nok?
Det er nok. Da ser du at irritasjonen forsvinner av seg selv.
Sånn var det, og slik ble det fortalt videre en typisk norsk historie fra gamle dager, med refleksjoner om kjærlighet, fellesskap og forventninger.
