Jeg er 26 år, og kona mi sier at jeg har et problem som jeg ikke vil innrømme.
Hun gjentar det hver gang jeg slutter i en jobb eller blir sagt opp.
Hun mener det ikke er normalt at det lengste jeg har vært i en jobb, er seks måneder.
Og hun har egentlig rett.
Noen ganger holder jeg ut en måned, noen ganger bare femten dager, og iblant kommer jeg ikke engang til enden av prøvetiden.
Jeg har hatt mange ulike jobber vedlikehold, rengjøring, feiing av gater, vasking av toaletter, bærehjelp på lager.
Jeg starter alltid med energi og motivasjon, men etter noen dager blir det tungt både for kroppen og hodet.
Det handler ikke bare om slitenhet.
Skammen sitter dypt.
Jeg sluttet etter 11.
klasse og har aldri gått tilbake til skolen.
Når jeg får utdelt en arbeidsjakke, en kost eller en bøtte, kjenner jeg at jeg ikke passer inn.
Jeg ser på kollegaene mine de har kanskje slått seg til ro, gjør jobben sin uten å klage men inni meg tenker jeg at dette kan da ikke være livet mitt.
Så begynner jeg å komme for sent, jobbe dårligere, finne på unnskyldninger for å være borte.
Til slutt blir jeg kalt inn på kontoret og får beskjed om å ikke komme tilbake.
Kona mi forstår ikke dette.
Hun har jobbet i butikk i fire år.
Hun tjener lite, men det er stabilt.
Hver måned vet hun nøyaktig hvor mye hun får utbetalt.
Når jeg igjen kommer hjem uten jobb, ser hun på meg med frustrasjon og tretthet.
Hun sier: «Det er ikke jobben det er noe galt med, det er deg.
Du holder ikke ut.» Jeg prøver å forklare at disse jobbene ikke passer for meg, at jeg er skapt for noe annet, at jeg ikke er født for å vaske toaletter hele livet.
Da blir hun bare mer irritert.
Hun sier jeg må fullføre skolen, lære noe nytt, få en kvalifikasjon.
Ingen kommer til å gi meg «en annen type jobb» hvis jeg ikke engang har vitnemål.
Jeg lover henne at jeg skal gjøre det, men månedene går og jeg melder meg aldri på.
Det finnes alltid en unnskyldning jeg har ikke penger, ikke tid, jeg gjør det senere.
Sannheten er at jeg er redd for å gå tilbake til skolen som voksen, sitte side om side med yngre elever og føle meg bakpå.
Hjemme har dette blitt en vane.
Vi krangler om det samme igjen og igjen.
Hun sier jeg lever i drømmer, snakker stort og vakkert, men gjør ingenting.
Jeg hevder at hun har gitt opp, at hun har blitt vant til å overleve og ikke leve.
Av og til skriker vi til hverandre.
Andre dager snakker vi ikke sammen i det hele tatt.
Jeg går ut på nytt for å lete etter jobb, med CV-en brettet i lomma, og kommer hjem skuffet når jeg får beskjed om at «vi ringer deg».
Det verste er at jeg virkelig drømmer.
Jeg drømmer om å ha min egen bedrift, slippe å være avhengig av andre, ikke skamme meg over uniformen.
Jeg drømmer om å stå opp tidlig for noe som er mitt, ikke bare for å ta imot ordre.
Men drømmer betaler ikke husleien eller maten.
Hun minner meg på det hver eneste dag.
Har jeg virkelig et problem jeg ikke vil se, eller har jeg rett til å drømme om noe større?
Det er lett å gå seg vill i egne drømmer, men til syvende og sist må vi ta ansvar for både drømmene og virkeligheten.
Kanskje den største utfordringen er å våge å gjøre noe med drømmene sine, og samtidig bygge livet sitt på det man faktisk har.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
