Jeg er 26 år gammel, og kona mi mener jeg har et problem jeg nekter å innrømme.
Hun gjentar det for hver gang jeg sier opp eller blir sagt opp.
Hun sier det ikke er normalt at den lengste tiden jeg har hatt en jobb er seks måneder.
Og hun har jo selvsagt rett.
Noen ganger holder jeg ut en måned, noen ganger femten dager, og noen ganger rekker jeg knapt å komme meg gjennom prøvetiden før jeg har rømt.
Jeg har gjort litt av hvert vaktmester, renhold, gatefeier, skrubbet bad, bært kasser på lager.
Jeg starter alltid med entusiasme, men etter bare noen dager kjenner jeg at det blir tungt både i kroppen og hodet.
Det er ikke bare utmattelsen.
Det er skammen også.
Jeg gikk bare opp til 2.
klasse på videregående, aldri tilbake igjen.
Når jeg får utdelt vest, kost eller bøtte kjenner jeg at jeg ikke hører hjemme der.
Jeg ser på de andre som gjør jobben sin, uten å klage, helt komfortable med situasjonen mens jeg tenker inni meg at dette kan ikke være livet mitt.
Så begynner jeg å komme for sent, jobbe dårligere, finne på grunner til ikke å møte opp.
Til slutt blir jeg innkalt til kontoret, og får beskjed om at jeg ikke trenger å komme tilbake.
Kona skjønner ikke dette.
Hun har jobbet i dagligvarebutikk i fire år.
Hun tjener ikke så mye, men hun er stabil.
Hver måned vet hun akkurat hvor mye hun får utbetalt.
Når jeg igjen kommer hjem uten jobb, ser hun på meg med en blanding av frustrasjon og trøtthet.
Hun sier: “Det er ikke jobben som er problemet, det er deg.
Du holder ikke ut noen ting.” Jeg svarer at det ikke er jobber for meg, at jeg er laget for noe større, at jeg ikke ble født for å vaske bad resten av livet.
Da blir hun bare mer forbanna.
Hun ber meg fullføre videregående, studere noe, få fagbrev at ingen vil ansette meg for «andre ting» når jeg ikke engang har vitnemål.
Jeg lover henne at jeg skal gjøre det, men månedene går og jeg tar aldri tak i det.
Har alltid en unnskyldning ikke penger, ikke tid, skal gjøre det senere.
Sannheten er at jeg ikke tør å gå tilbake til skole som voksen, sitte sammen med yngre folk og føle meg håpløst akterutseilt.
Hjemme har det blitt rutine.
Vi krangler om det samme, igjen og igjen.
Hun sier jeg lever i drømmer, at jeg snakker stort, men aldri gjør noe.
Jeg sier hun har gitt opp, at hun har fått vane for å overleve, ikke leve.
Noen ganger roper vi til hverandre.
Noen ganger snakker vi ikke på flere dager.
Jeg drar ut med sammenrullet CV i lomma for å jakte på en ny jobb, og kommer hjem skuffet når jeg får beskjed om «vi tar kontakt».
Det verste er at jeg virkelig drømmer.
Jeg drømmer om å starte noe selv, slippe å være avhengig av andre, ikke måtte skjemmes over uniformen.
Drømmer om å stå opp tidlig for noe som er mitt, ikke for å ta imot arbeidsordrer.
Men drømmer betaler verken husleie eller brød.
Og det minner hun meg på hver dag.
Har jeg virkelig et problem jeg ikke vil innrømme, eller har jeg bare lov til å drømme om noe større?
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
