Jeg satt hjemme hos Ingrid, da faren hennes plutselig dukket opp. Han hadde handlet litt mat, og fant oss sammen i stua. Med det samme løftet han haken og begynte å uttrykke sin misnøye over at jeg var der. Ingrid tok ham med ut på kjøkkenet, men jeg hørte godt hvordan han, nesten ropte i hvisketone, kalte meg bygutten som visst nok var ute etter Ingrids leilighet. Han sa han hadde sett meg tusle rundt huset til datteren sin flere ganger. Det manglet bare at han beskyldte meg for stalking.
Jeg ble mest forbauset over at Ingrid svarte ham like kaldt: Vi jobber bare sammen i universitetsbiblioteket en gang i måneden, det er derfor vi tusler rundt. Og det er rimelig ironisk, for vi har faktisk vært sammen i to måneder allerede. Jeg rakk så vidt å forklare Ingrid at bare fordi foreldrene mine har hus i utkanten av Oslo, betyr det ikke at jeg kommer fra bygda. Vi bor nær byen, har et pent, to-etasjes hus, og faren min driver eget firma. Nei, jeg kjører ikke noen dyr, importert bil, og jeg roper heller ikke ut at familien er rik og det er egentlig mye bedre sånn. Da slipper man folk som Ingrid og hennes familie.
Mamma har alltid sagt at jeg ikke bør snakke om penger, for den jeg elsker, skal ikke først og fremst bry seg om det. Og jeg skal slett ikke skamme meg, selv om jeg ikke ser ut som en walking millionær ved første blikk.
