Jeg kan ikke bli din mor, og jeg kan ikke elske deg, men jeg skal ta vare på deg, og du må ikke ta det ille opp. Det vil uansett bli bedre for deg hos oss enn om du skulle havne på barnehjem.
Det var en tung dag. Jeg husker det som om det var i går, men det må være over tredve år siden nå. Ivar gravla sin søster. Ikke at hun alltid hadde vært enkel, men hun var jo familie. De hadde ikke sett hverandre på nesten fem år, og plutselig slo tragedien til.
Ingrid gjorde det hun kunne for å støtte sin mann, og tok på seg det meste av det praktiske.
Men etter begravelsen ventet en oppgave minst like viktig. Søsteren til Ivar, Irmelin, etterlot seg en liten gutt. Alle som hadde kommet for å ta farvel med Irmelin, la straks ansvaret for gutten over på lillebroren hennes.
Hvem andre enn en nær onkel burde ta seg av barnet? Det ble ikke egentlig diskutert dette var bare det eneste, riktige.
Ingrid forsto hvorfor, og hun var ikke direkte imot, men hadde sitt «men». Hun hadde aldri ønsket seg barn. Ikke egne, langt mindre andres.
Hun hadde tatt dette valget for lenge siden. Hun sa det rett ut til Ivar før de giftet seg, men han tok det nok ikke så tungt. De var jo unge, knapt over tjue. «Nei og nei, vi lever for oss selv,» sa de til hverandre, og slik hadde det vært i ti år.
Men nå stod hun der, og måtte ta ansvar for et barn hun egentlig ikke hadde noe forhold til. Det var ingen utvei. Ivar ville aldri gå med på å sende nevøen på barnehjem, og Ingrid ville heller aldri våget å foreslå det.
Hun visste innerst inne at hun aldri ville elske ham, og hun kunne ikke være en mamma for ham. Gutten hadde blikket til en voksen, og hun bestemte seg for å være ærlig.
Vil du bo her med oss, eller på barnehjem, Kasper?
Jeg vil egentlig bo hjemme, alene.
Det får du ikke lov til. Du er bare sju år. Du må velge.
Da vil jeg bo hos onkel Ivar.
Ok, du blir hos oss, men jeg må si deg en ting. Jeg kan ikke være moren din, og jeg kan ikke elske deg, men jeg skal ta vare på deg. Og du må ikke bli lei deg, det blir nok bedre for deg her enn på barnehjem.
Noen formaliteter måtte ordnes, men til slutt kom de hjem.
Etter den samtalen var Ingrid overbevist om at hun ikke måtte spille den omsorgsfulle tanten, hun kunne bare være seg selv. Hun kunne lage mat, vaske tøy, hjelpe med leksene det kostet henne ingenting. Men å gi av sitt hjerte, det kunne hun ikke.
Den lille Kasper glemte aldri at han ikke var ønsket, og han visste han måtte oppføre seg hvis han skulle få bli.
Vel hjemme, bestemte de seg for å gi Kasper det minste rommet. Først måtte alt gjøres om for en liten gutt.
Tapet, møbler, pynt det var akkurat dette Ingrid likte aller best. Hun gikk løs på innredningen med stor iver.
Kasper fikk velge tapet, resten bestemte Ingrid. Hun var raus, brukte penger hun hadde spart sammen, for hun var ikke gjerrig hun bare likte ikke barn. Resultatet ble et vakkert rom.
Kasper var lykkelig! Synd bare at moren hans ikke fikk se hvor fint han hadde fått det. Hvis bare Ingrid kunne lære seg å like ham, tenkte han ofte før han sovnet. Hun var snill og god, bare ikke glad i barn.
Kasper fant glede i alt sirkus, dyrepark, fornøyelsespark han uttrykte alltid begeistring med hele seg. Ingrid begynte faktisk å glede seg over disse utfluktene selv. Det beste hun visste var å overraske ham og se hans reaksjon.
I august skulle Ingrid og Ivar fly til Sørlandet for å nyte noen uker ved sjøen, og Kasper skulle bo hos en nær slektning.
Men rett før avreise snudde Ingrid om. Plutselig ville hun at Kasper også skulle oppleve havet. Ivar ble overrasket, men gledet seg egentlig over forandringen. Han var blitt veldig glad i gutten.
Kasper var nesten helt lykkelig! Skulle bare ønske noen kunne bli glad i ham. Men han fikk se havet!
Turen ble fantastisk. Havet var lunkent, fruktene var søte, og stemningen god. Men alt tar slutt, og ferien gjorde også det.
Hverdagen kom: jobb, hjem, skole. Men noe var annerledes nå hjemme hos dem en følelse av bevegelse, en slags boblende glede, forventningen om noe stort.
Og under overflaten et mirakel. Ingrid kom hjem fra Sørlandet med et nytt liv i magen. Hvordan kunne det skje? De hadde jo levd sammen i over ti år, og alltid vært forsiktige.
Hva skulle hun gjøre? Fortelle Ivar, eller løse problemet selv? Etter at Kasper kom inn i livet deres, var hun ikke sikker på at Ivar fremdeles ville være barnløs. Han elsket å være sammen med Kasper, de spilte fotball sammen og fant på mye.
Nei, én gang hadde hun gjort dette, men enda en gang det var hun ikke klar for. Hun tok valget selv.
Ingrid satt på klinikken da telefonen ringte fra skolen. Kasper var hentet med ambulanse med mistanke om blindtarmbetennelse. Alt måtte vente.
Hun løp inn på akuttmottaket. Kasper lå på en benk, blek og frossen. Da han så Ingrid, brast det for ham.
Ingrid, vær så snill, ikke gå fra meg, jeg er redd. Kan du være mammaen min i dag? Bare én dag, vær så snill. Jeg lover, jeg skal aldri mase igjen!
Han knep hånden hennes hardt, tårene strømmet. Hun hadde aldri sett ham gråte slik før, bare den dagen de tok farvel med moren hans.
Nå kom alt ut. Ingrid dro hånden hans mot kinnet sitt.
Gutten min, vent litt. Snart kommer legen, og da blir alt bra. Jeg er her, og jeg går ingen steder.
Ja, hun elsket ham virkelig akkurat da! Den gutten med det glødende blikket han var det viktigste hun hadde.
Barnløse for en dum tanke. I kveld skulle hun fortelle Ivar om det nye barnet. Beslutningen kom mens Kasper knep hånden hennes enda hardere i smerte.
Ti år har gått siden den gang.
I dag har Ingrid nesten rund dag hun har fylt 45 år. Familie og venner kommer på besøk. Men nå sitter hun med en kopp kaffe og kjenner minnene strømme på.
Tiden har gått så fort. Ungdommen er forbi, hun er blitt voksen, lykkelig gift og mamma til to flotte barn. Kasper er snart atten, og Marie er ti. Ingrid angrer ingenting.
Eller jo én ting angrer hun sterkt på. De ordene om å ikke kunne elske ham, skulle hun aldri sagt. Hun skulle ønske Kasper kunne glemme dem, aldri huske dem.
Etter den dagen på sykehuset har hun gjort sitt beste for å si at hun elsker ham. Men om Kasper husker de første ordene, tør hun ikke spørre.
