Det var gjester hjemme. Nesten alltid hadde de gjester.
Alle drikker og drikker, det er flasker overalt, men mat finnes det nesten ikke. Skulle ønske jeg kunne finne en brødskive men på bordet ligger bare sigarettsneiper og en tom hermetikkboks fra sardiner, Even så seg rundt én gang til, men fant ingenting.
Ok, mamma, jeg går ut, sa gutten og begynte trege å ta på seg sine slitte sko.
Han håpet fortsatt at mamma kanskje ville stoppe ham, kanskje si:
Hvor vil du hen uten mat, gutten min? Det er kaldt ute. Bli hjemme, jeg skal koke grøt og jage ut gjestene, og vaske gulvet.
Even ventet alltid på et varmt ord fra mor. Men mamma kunne ikke snakke varmt. Ordene hennes var som torner, som gjorde at Even helst ville krype sammen og gjemme seg.
Denne gangen tenkte han at nå drar han for alltid. Even var seks år og mente selv han var ganske voksen. Først ville han tjene penger og kjøpe seg skolebolle, kanskje til og med to skoleboller, for magen hans rumlet og krevde mat.
Hvordan han skulle tjene penger visste han ikke, men da han gikk forbi kiosken i nabolaget, så han en tom flaske stikke opp av snøen, puttet den i lomma, fant etter hvert en pose noen hadde kastet, og brukte resten av dagen på å samle flasker i Oslo-vinteren. Flaskene klirret i posen, og Even drømte om å kjøpe en myk og duftende skolebolle med vaniljekrem eller rosiner, kanskje med glasur. Men så tenkte han at det nok ikke ville bli råd til glasur, og bestemte seg for å lete litt til.
Han nærmet seg perrongen der folk venter på lokaltoget og drikker øl. Even satte fra seg den tunge posen ved kiosken og løp for å hente en ny flaske. Mens han var ute og sprang, kom en skitten og sint mann til. Han tok flaskene og så så truende på den spinkle gutten at Even bare måtte snu og gå.
Drømmen om skolebolle forsvant som en drøm i tåka.
Flaskeplukking er jammen hardt arbeid også, tenkte Even og ruslet videre gjennom de snøtunge gatene.
Snøen var våt og tung, skoene hans var gjennomvåte og tennene hakket av kulde. Plutselig var det blitt natt, og han ante ikke hvordan han hadde havnet i et oppgang han sank sammen på trappen, krabbet bort til varmtvannsrøret og sovnet i en dyp, varm søvn.
Da han våknet, trodde han fortsatt at han drømte. Det var varmt, rolig og luktet godt av ferskt bakverk!
Så kom en dame inn med et smil som var like mildt som vårsolen.
Hvordan har du det, lille gutten min? sa hun vennlig. Har du fått varmen i deg? Sovet godt? Nå skal vi spise frokost, jeg fant deg sovende i oppgangen i natt, akkurat som en liten kattunge. Jeg tok deg med hjem til meg.
Er dette nå mitt hjem? spurte Even, usikker på sin egen lykke.
Om du ikke har noe annet sted, så er dette ditt hjem, svarte damen.
Resten var som et eventyr. Den ukjente tanten ga ham mat, passet på ham og kjøpte ham nye klær. Etter hvert fortalte Even henne alt om livet med mamma.
Den snille tanten het Solveig. Even syntes navnet var det vakreste han hadde hørt han kjente jo ikke så mange navn enda, og tenkte at bare en god fe kunne hete noe så fint.
Vil du at jeg skal være din mamma? spurte hun en dag og hun klemte ham inntil seg, slik bare ekte kjærlige mødre gjør.
Han ville så klart det, men… den lykkelige tiden tok slutt da moren hans kom og hentet ham uventet tidlig. Mamma var nesten edru og ropte høylytt til den snille kvinnen:
Jeg har ikke mistet retten til barnet mitt ennå! Han er min!
Da hun tok ham med seg, dalte snøfnugg fra himmelen, og Even syntes huset der Solveig bodde så ut som et hvitt slott.
Livets senere dager ble triste. Moren drakk, og Even rømte hjemmefra. Han overnattet på stasjoner, samlet flasker, og kjøpte seg brød. Han ble ikke kjent med noen, og ba aldri om hjelp.
Til slutt mistet moren omsorgen, og Even ble plassert på barnehjem.
Det som tynget ham mest, var at han ikke klarte å huske hvor det magiske huset med den snille damen hans hvite slott befant seg.
Tre år gikk.
Even bodde fortsatt på barnehjemmet. Han var stille og holdt seg mye for seg selv. Aller helst likte han å trekke seg tilbake og tegne. Han tegnet alltid den samme tegningen et hvitt hus og snøfnugg som faller fra skyene.
En dag kom det en journalist på besøk til barnehjemmet. Styreren viste henne rundt og presenterte barna. De kom straks til Even.
Even er en god og spesiell gutt, men sliter med å være en del av gruppa. Han har fortsatt problemer selv om han har vært her i tre år. Vi gjør vårt beste for å finne en familie til ham, forklarte styreren til journalisten.
Hei, jeg heter Solveig, sa journalisten til Even.
Gutten våknet opp, begynte plutselig å fortelle om «Den snille tanten Solveig». Det var som om sjelen hans ble tint opp av ordene. Øynene hans skinte, og fargen kom tilbake i kinnene. Styreren sto overrasket og så på forvandlingen hans.
Navnet Solveig ble nøkkelen til hans hjerte.
Journalisten Solveig klarte ikke holde tårene tilbake mens hun lyttet til Evens historie. Hun lovet å skrive om ham i lokalavisen, kanskje den snille damen ville lese det og forstå at Even venter på henne.
Hun holdt ord. Og så skjedde det et lite mirakel.
Solveig, den snille damen, abonnerte ikke på avis, men på jobb hadde hun bursdag og fikk blomster, og siden det var vinter, hadde kollegene pakket inn blomstene i avispapir. Da hun åpnet buketten, fikk hun øye på overskriften: “Snille Solveig, du blir søkt av en gutt ved navn Even. Kan du ta kontakt?”
Hun leste artikkelen og skjønte med ett at det måtte være hennes Even, den lille gutten hun hadde funnet i oppgangen og ville adoptere.
Even kjente henne straks igjen. Han kastet seg mot henne og de klemte hverandre. Alle gråt: Even, Solveig, og de ansatte som var til stede.
Jeg har ventet på deg, sa gutten.
Det tok tid å overtale Even til å slippe Solveig fra seg. Hun fikk ikke ta ham med hjem med en gang en adopsjonsprosess måtte til men hun kom hver dag og besøkte ham.
Senere fikk Even et lykkelig liv. I dag er han en voksen mann på 26 år. Han er utdannet fra teknisk høgskole, skal gifte seg med en fantastisk norsk jente, er sosial og blid og han elsker mamma Solveig og skylder henne alt.
Etter at han ble voksen fortalte Solveig ham at mannen hennes hadde forlatt henne fordi hun ikke kunne få barn. Hun følte seg ensom og unyttig nettopp da fant hun Even i oppgangen og tok ham inn i varmen. Da moren hans tok ham tilbake, tenkte Solveig trist: Det var visst ikke meningen.
Men hun ble uendelig lykkelig den dagen hun fant ham igjen på barnehjemmet.
Even prøvde å finne ut mer om sin biologiske mor, men fant bare ut at de hadde leid leilighet i byen, og at moren mange år tidligere hadde dratt til ukjent sted sammen med en mann som nettopp var løslatt fra fengsel. Han lette ikke mer. Hvorfor skulle han?
Livet lærte ham at varme mennesker kan skape familie og kjærlighet der det trengs mest. Ikke alle stemmer i ens liv er gode, men én stemme med omsorg kan forandre alt.
