Jeg ble født i en liten landsby på Sørlandet. Etter åttende klasse begynte jeg på kokkeskolen i Kristiansand og ble ferdig fire år senere. Akkurat på den tiden skrev alle i avisene om utbyggingen av Nordlandsbanen, og det ble snakket mye om dette prosjektet. Jeg kjente også på en romantisk trang som ung jente, så jeg dro for å jobbe der. Jeg arbeidet som kokk, men etter fem år innså jeg at det er fint med romantikk, men man må gjøre noe ut av livet sitt.
Mens jeg jobbet på Nordlandsbanen, møtte jeg Thomas, som var impresario fra Oslo og hadde gode kontakter i hovedstaden. Jeg dro til Oslo, lette opp Thomas og spurte om han kunne hjelpe meg med å komme inn på høyskolen. Han sa ikke nei, men forklarte at det ville koste penger. Jeg hadde spart en solid sum mens jeg jobbet ved banen. Jeg betalte 40 000 kroner for tjenesten, mye penger den gangen.
Jeg klarte også å endre vitnemålet og passet mitt, og det kostet også penger. Nå står det i passet mitt at jeg er fem år yngre, og det nye vitnemålet har bare Ber og Aer.
Thomas hjalp meg inn på instituttet, men da han så passet, ble han overrasket, og sa at jeg hadde kommet inn på urealistisk vis ved å endre fødselsåret mitt. Jeg ville ikke høre på dette, lo det bort og sa at jeg bare skulle finne meg en ung ektemann. Dokumentene fortalte jo at jeg var atten år gammel, og jeg var førsteårsstudent på Institutt for Næringsmiddelfag.
Det var starten på et nytt liv. Nå var jeg omgitt av helt andre folk, unge og glade, tidligere skoleelever. Året etter giftet jeg meg. Mannen min het Mark, og han var nitten på det tidspunktet. Han var fra Oslo, og jeg ble registrert på hans foreldres adresse.
Etter jeg var ferdig med utdanningen, startet omstillingen i landet. Mannen min og jeg fant oss raskt til rette, leide oss et lite lokale og åpnet en kafé. Etterpå klarte vi å kjøpe lokalet, og ble eiere av vår egen bar.
Vi levde ganske godt, selv om vi aldri fikk barn. En dag bestemte vi oss for å besøke landsbyen min, hvor jeg vokste opp. Jeg traff gamle klassekamerater og venner. Livet mitt var helt annerledes enn deres, og jeg så mye bedre ut enn klassekameratene mine. De misunte meg, og en av mine tidligere klassevenninner fortalte Mark at jeg hadde jobbet på Nordlandsbanen, og at jeg var flere år eldre enn han trodde.
Mark begynte å anklage meg for å ha løyet. Han forandret seg mye, begynte å drikke altfor mye. Vi skilte oss. Familiebusinessen måtte deles. Jeg kjøpte en leilighet for min del, og Mark tok opp banklån, med skyhøye renter etter skilsmissen.
Nå jobber jeg fortsatt, selv om jeg har nådd pensjonsalderen. Jeg tenker ofte på Thomas, som sa det var uklokt av meg å gjøre meg fem år yngre på passet. Ingen kan bringe fortiden tilbake, og ingen kan rette opp ungdommens feil.
Nylig besøkte jeg moren min, og traff en klassevenninne. Hun har vært pensjonist i to år allerede, og passer barnebarna og dyrker grønnsaker. Jeg må fortsatt jobbe fire år til, men helsen er ikke den beste lenger. Når vi er unge, gjør vi dumme ting som vi må betale for senere i livet.
Kanskje noen har vært i samme situasjon, eller hørt om folk som gjør seg yngre enn de er. Jeg håper å få noen råd om hvordan jeg kan rette opp det dumme jeg gjorde for mange år siden.
