Alt var stille og merkelig. Babyen var frisk ifølge ultralyden, men fødselen var tung, som å gå gjennom tåke. Det var en jente, men noe var galt. Så galt at legene begynte å trygle meg om å la henne være, som om hun var en hemmelig nøkkel til en låst dør.
I drømmeaktige korridorer sto jenta i en inkubator, omsluttet av svake blå lys og en lukt av steril luft. Da min mann kom inn, sa overlegen at hun ikke ville kunne leve, ville bli et livstungt anker. Han tenkte lenge, som om tiden var laget av sirup, og bestemte seg til slutt for å gi slipp ikke for å la livet hans visne. Jeg sa ingenting, følte meg sunket dypere enn snøen om vinteren.
Men før jeg ble skrevet ut, hvisket jeg: “Jeg gir ikke opp min datter.” Min mann pakket stille kofferten og forsvant, som om han var en tåke i november. Jeg kom hjem til en tom leilighet med babyen, og vi vandret fra sykehus til poliklinikker, grep etter hvert halmstrå.
Det kom resultater små fotavtrykk i snøen som ikke forsvinner, spor av håp. Mange mødre med syke barn stod sammen med meg, som kvinner i gammeldagse bunader, samlet i et underlig lys. En dag møtte jeg en mann på sykehuset han fortalte sin historie, om en kone som hadde gått til en ny, ung kjæreste og ingen barn, så dagene hans var tomme, som høstdager uten fuglesang.
Han så på min syke datter med ømhet, så myk at tårene trillet. Han hjalp meg med råd, kontakter, og penger i norske kroner, som om han drysset snø over livets brist. Vi ble så nær at vi ikke ville skilles, og like merkelig og naturlig som alt annet, giftet vi oss.
Nå er datteren min nesten frisk. Hun er en mester i idrett, stolt som en gammel elg i skogen. Og nå har vi enda et barn en liten sønn, som kom til oss, og familien vår er rar, forunderlig og varm, som en drøm man ikke vil våkne fra.
