Nå er jeg blitt femtisju år gammel. Jeg har vært gift med mannen min i over tretti år, og hele den tiden har jeg vasket klærne hans, laget middagen, og sørget for at hjemmet vårt har vært koselig. Vi har fått to barn sammen, og jeg har selv oppdratt og fulgt dem opp i barnehage og skole. Helt siden jeg kan huske har jeg løpt rundt som en duracell-kanin alltid hatt flere jobber på én gang, tatt ekstravakter og deltidsoppdrag, så barna aldri skulle mangle noe og alltid være godt kledd, akkurat som de andre ungene.
Gjennom hele livet sammen har mannen min aldri jobbet spesielt hardt. Da han kom opp i pensjonsalder, ble det bare verre han sitter hjemme og gjør ingenting, mens jeg fortsatt jobber, hjelper barna med barnebarna, og tar meg av alt husarbeid.
Jeg har spurt ham mange ganger om han ikke i det minste kunne ta seg en jobb kanskje som vakt eller noe i den duren men han mener at vi har det fint uten hans ekstra inntekt. Han er jo ikke dum heller, sier han, og det er jo ikke akkurat han som lager maten! Jeg rekker så vidt å svinge innom kjøkkenet før jeg skal videre, men noen ganger kommer jeg hjem fra jobb og da er alt det beste spist opp, og alt jeg finner er restene av suppen.
En gang snakket jeg om dette med en venninne, og hun foreslo at jeg kunne lage mat separat: kjøpe billige varer til mannen, og ordentlig kvalitet til meg selv. Så jeg kom hjem og fortalte ham at legen hadde sagt jeg måtte på en spesiell diett, og at han derfor ikke kunne røre min mat.
Nå gjemmer jeg de beste godsakene i klesskapet, og når mannen er ute i garasjen, koser jeg meg med te og sjokolade. Pølse og god ost skjuler jeg bakerst i kjøleskapet, og når han ikke ser, så spiser jeg alt selv. Det som er fint, er at vi har to kjøleskap i det ene har jeg matvarer, og i det andre står alle glassene med syltetøy og sylteagurk, og det er der jeg fyller opp lageret mitt.
Du vet jo hvordan menn er de ser jo ingenting! Jeg kjøper kalkunkjøtt av topp kvalitet bare til meg selv og lager dampede karbonader, mens han får svinekjøtt med utgått dato, smeller på noen krydder, og han bryr seg ikke. Pastaen til ham er billig og koster nesten ingenting, mens jeg unner meg ordentlig fullkornspasta.
Jeg ser ikke noe galt i dette, helt ærlig. Jeg synes ikke jeg gjør noe dumt hvis han vil spise ordentlig mat, får han ta seg en jobb, ikke bare ligge og slappe av hele dagen. Å skille seg nå hadde vært bortkastet, for vi har jo hus sammen, og det er jo ikke vits å selge og dele pengene på denne måten når man har levd det meste av livet.
