Dagen startet med et nytt tilskudd til barnehagegruppen vår, ei jente som het Ingrid. Hun var på vår alder, men skilte seg ut fra oss. Den lilla kjolen hennes hadde synlige lapper, og det rødbrune håret var bundet bak med en slitt sløyfe. De store grønne øynene hennes bar preg av en uforklarlig tristhet. Senere fikk vi vite at Ingrid kom fra en familie som slett ikke var typisk. Hun hadde bare faren sin til å ta vare på seg, moren var aldri der, og de trange forholdene deres viste tydelig hvor lite de hadde å rutte med. Blant oss barna var også tvillingene Elise og Ragnhild.
Elise holdt seg som oftest på den trygge siden, mens Ragnhild var stadig til besvær hun ødela leker, tok ting fra de andre uten å angre, og fikk aldri kjeft. Det at hun var datteren til barnehagestyreren ga henne en slags uovervinnelighet hun nøt godt av. Ragnhild plaget Ingrid stadig sparket henne, ødela matpakken hennes i kantina og dro henne i håret. Ingrid led i stillhet, gråt litt nå og da, og trakk seg tilbake til et hjørne. Vi prøvde å hjelpe henne, men det endte som regel med at vi fikk kjeft av voksne, mens Ragnhild slapp unna hver gang.
Men på Ingrid sin bursdag kom hun til barnehagen i en splitter ny kjole. Den sarte rosafargen fremhevet det fine ved henne og glitret i forskjellige nyanser. Kjolen var pyntet med små steiner som glitrer i solen og vekket både beundring og komplimenter fra oss barna.
Tvillingene sto i et hjørne og så på det hele, og man kunne se at de ikke likte oppmerksomheten Ingrid fikk. Ingrid strålte av glede, og de grønne øynene lyste opp. Da vi lekte ute, passet hun ekstra på å holde seg unna sandkassen og sørget for at den nye kjolen ikke ble skitten. Men midt i leken mistet vi henne av syne for et øyeblikk. Plutselig hørte vi et skingrende rop. Ingrid stod i en sølepytt kjolen var revet opp. Ragnhild stod over henne og lo hjerteløst. Ingrid gråt, fortvilet over hvordan faren hennes ville reagere når han så ødeleggingen. «Du er bare en tigger, ikke en prinsesse!» hånte Ragnhild.
Den scenen gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg så hvor vondt det var for ei lita og forsvarsløs jente å få sin spesielle dag ødelagt. Opplevelsen satte spor, og lærte meg en viktig lekse: Å se smerte hos andre er nok til å minne oss om at vi aldri skal bidra til den det er bedre å ta vare på hverandre enn å gjøre vondt.
