Moren min er 89 år gammel. For to år siden flyttet hun inn hos meg. Hver morgen hører jeg henne stå opp rundt klokken 07:30. Da begynner hun å prate lavt med sin gamle katt, Frøya, og gir henne mat. Deretter lager hun frokost og setter seg ute på den solrike verandaen med kaffekoppen sin til hun er ordentlig våken.
Etterpå tar hun frem moppen og går over hele huset cirka 240 kvadratmeter hun sier at det er hennes daglige treningsøkt. Hvis humøret tilsier det, lager hun litt mat, rydder kjøkkenet eller gjør sine vanlige gymnastikkøvelser.
På ettermiddagen har hun sin såkalte skjønnhetsrituale, som stadig byttes ut med noe nytt. Noen ganger går hun grundig gjennom sitt enorme klesskap klærne hennes er nesten som en museumsutstilling, og svært kostbare. Av og til gir hun bort noen plagg til meg, gir noe til andre, og enkelte klær selger hun hun er en ekte forretningskvinne. Jeg pleier å si til henne:
Mamma, hadde du investert de pengene, kunne du levd som en dronning nå!
Hun ler godt:
Jeg elsker klærne mine. Og en dag blir jo alt ditt. Søsteren din, stakkars, har jo ikke peiling på stil.
For å få litt avveksling går vi tur rundt innsjøen rundt fem ganger i uka, tre kilometer hver gang. Én gang i måneden har hun venninnekveld med gode venninner. Hun er ivrig leser og låner stadig bøker fra min bokhylle. Hver dag snakker hun i telefonen med sin søster, som er 91 og bor i Bergen, og som besøker oss to ganger i året. (Forresten, tante jobber fortsatt som regnskapsfører for en privat kunde.)
Utenom Frøya, er hennes største glede nettbrettet hun fikk til jul i fjor. Da leser hun alt mulig om favorittforfatterne og komponistene sine, følger med på nyhetene, ser ballett og opera og masse annet. Rundt midnatt kan jeg høre henne si til seg selv:
Nå bør jeg sove, men YouTube satte på Pavarotti av seg selv
Hun og søsteren har virkelig trukket vinnerloddet i genlotteriet. Likevel klager mamma ofte:
Jeg ser helt forferdelig ut!
Jeg prøver å gi henne litt positiv energi:
Mamma, i din alder er de fleste for lengst gått bortJeg tar henne ofte i å speile seg når hun tror hun er alene, og mumle noen strenge bemerkninger til den grånende refleksjonen. Men så retter hun ryggen, smiler til seg selv, og stryker Frøya over pelsen.
Det er alltid noe levende i henne en glød som aldri slukner, som blomstrer videre for hver ny dag. Noen ganger, akkurat før hun sovner, sender hun meg en lenke eller et bilde av et vakkert antrekk, med en liten beskjed: «Dette hadde passet deg, kanskje?» Alt hun gir, gir hun videre; både klær, historier, og livskraft.
Jeg har ofte tenkt at hvis jeg noen gang blir gammel, vil jeg være akkurat som henne: Lage frokost til katten, drikke kaffen min ute, og våge å le høyt når verden synes å bli alvorlig. Hver dag lærer hun meg noe nytt om hvordan livet egentlig skal leves aldri bare forbi, men midt i.
Så, når hun sier hun ser forferdelig ut, svarer jeg bare: «Det er aldri klærne, mamma. Det er deg. Du er det aller mest levende.» Da ler hun, og hele huset fylles med stemmen hennes den stemmen som alltid vil lyde, så lenge solen skinner inn på verandaen og Frøya maler ved hennes føtter.
