12. april
Kjære dagbok,
I dag begynte alt med en overraskelse på kontoret en nyansatt i avdelingen vår. Navnet hennes er Sigrid, en knallbra jente! Jeg har aldri sett så mange farger i en eneste liten pausekrok; sollyset snek seg gjennom gardinene og malte veggene i et mykt, gyllent skjær.
Tiril satte en tallerken med omelett på bordet foran meg og satte seg overfor meg. Hun la en hånd på haken og smilte bredt. Jeg la fra mobilen min og så på henne.
«Knallbra, sier du? Hva er det som har fanget deg så?» spurte jeg nysgjerrig.
«Alle! svarte Tiril ivrig. Vi snakket i går, og det viste seg at vi har så mye til felles. Hun er også glad i klatring, går på samme treningsstudio som jeg gjorde før. Hun leser de samme bøkene. Det er som om de har kopiert meg og blitt satt inn i kontoret sammen med meg.»
Jeg lo og dro fram en kopp kaffe.
«Det er jo fint. Du har trengt en kollega å ha det gøy med på jobben,» sa jeg.
«Akkurat! Tiril tok en gaffel, men satte den ned. Hun var mer interessert i å snakke. Og hun elsker fotturer. Vi har allerede avtalt å dra et sted neste måned. Hun forteller alt så ærlig, uten den vanlige skryt og prat.»
Jeg nikket mens jeg tok en bit brød.
«Det høres supert ut. Skal vi bli introdusert?»
«Selvfølgelig! La oss holde en middag i helgen, så lager jeg noe godt, og vi kan prate.»
Jeg gikk med på det med et enkelt «Ja, hvorfor ikke». Tiril smilte fornøyd og begynte å lage omelett. Jeg følte meg lykkelig: en god jobb, en fantastisk kjæreste jeg har vært sammen med i tre år, og nå en ny venninne som gjør hverdagen enda lettere. Livet kunne nesten vært perfekt.
To uker senere organiserte Tiril en middag hjemme. Hun pusset leiligheten til den fulle glans og laget min favoritt ovnsstekt kylling med rosmarin. Sigrid dukket opp med en bukett tulipaner og en kake.
«Tiril, det er så koselig her! utbrøt Sigrid, og så seg rundt. Jeg kunne blitt her for alltid.»
Tiril lo og tok imot blomstene.
«Mats, dette er Sigrid. Sigrid, dette er Mats.»
Mats rakte frem hånden og smilte.
«Hyggelig å møte deg, Tiril har fortalt så mye om deg at jeg føler jeg har kjent deg i hundre år.»
«Like før, svarte Sigrid og tok hans hånd. Hun snakker hele tiden om hvor tålmodig du er.»
«Det må man jo være med en så aktiv jente,» fnyste jeg og blinket til Tiril. «Uten tålmodighet ville jeg ikke overlevd.»
Kvelden gikk strålende. Sigrid og jeg fant raskt tonen; vi likte gamle filmer og rock fra 70tallet. Vi kranglet om favorittfilmene og lo av hverandres minner. Tiril satt i midten og så på oss med et stort smil. Det var så deilig å se de to viktigste menneskene i livet mitt bli venner.
Etter den kvelden begynte vi å møtes ofte i tre kino, utstillinger, turer i naturen. Jeg foreslo ofte å ta med Sigrid, for med henne ble aldri noen dag kjedelig. Tiril virket bare lykkelig.
Men gradvis begynte jeg å merke merkelige endringer. Jeg ble oftere sent på jobb, selv om jeg alltid pleide å gå ut presis. Jeg skrev færre meldinger i løpet av dagen, ringte sjeldnere uten grunn. Når Tiril spurte om fremtidsplaner bolig, bryllup svarte jeg kort og unnvikende, som om temaet ble en tung byrde.
Sigrid endret seg også. Noen ganger fanget jeg henne i et raskt blikk som om hun ville si noe, men hun smilte bare og fortsatte samtalen.
En kveld satt Tiril i stua mens jeg lagde middag på kjøkkenet. Telefonen min lå på bordet, og skjermen blinket med en ny melding. Jeg så den uten å tenke: «Tiril, klokken er nesten midnatt. Takk for i dag».
Tiril frøs. Hjertet hennes slo hardt, og hun så på veggen som om den skulle svare på spørsmålet. Hvorfor? Vi hadde vært sammen i dag, men jeg hadde sagt at jeg ble på kontoret lenger.
Hun prøvde å skyve tankene bort, men sporet av tvil satt seg fast.
I mars dro vi tre til en hytte ved Finnskogen. Tiril hadde drømt om helger i villmarken turer i skogen, kvelder ved leirbålet. Sigrid var straks med på idéen, og jeg støttet dem begge. Vi leide en liten hytte ved innsjøen, tok med telt og klatreutstyr. Men allerede fra første dag var stemningen merkelig.
Tiril så hvordan Sigrid og jeg kastet blikk på hverandre, og hvordan samtalen stilnet når hun gikk inn i rommet. På den andre dagen vandret Sigrid og jeg langs innsjøen lenge mens Tiril hvilte etter en klatretur. Jeg forklarte at jeg bare viste Sigrid veien til en gammel kapell som en jeger i området hadde fortalt om. Tiril nikket, men noe i henne knapt holdt seg.
På den siste kvelden satt vi begge ved bålet. Begge så forvirrede og skyldige ut. Jeg unngikk Tiril sine øyne, og Sigrid gjorde det samme. Jeg prøvde å tvinge fram en samtale, men svarene var korte.
Den natten klarte ikke Tiril å sove. Hun følte at noe hadde brutt seg i stykker for alltid.
En uke etter hjemkomsten fikk jeg en melding fra Tiril: «Vi må snakke. La oss møtes på kafeen kl. fem». En dårlig følelse krøp opp i magen.
Klokka fem kom jeg til kafeen ved havnen. Jeg satt ved vinduet, og Sigrid var der ved siden av meg. Tiril stod i døren, så på oss med et blikk som blandet sinne og smerte. Hun satte seg ned uten å ta av jakken.
«Hva skjer?» spurte hun.
Jeg satset en serviett i hendene, rev den i små biter og så opp.
«Tiril, jeg vet ikke hvordan jeg skal si det. Vi planla ikke dette. Det skjedde bare.»
Tiril knyttet nevene under bordet.
«I Finnskogen forsto vi til slutt at at vi har falt for hverandre», hvisket jeg. «Vi har prøvd å kjempe mot det, men vi klarer ikke lenger å skjule det.»
Sigrid begynte å gråte, tårene blandet seg med sminket.
«Tiril, jeg er lei meg. Jeg ville aldri såre deg. Du er min beste venn, men dette er sterkere enn oss.»
Jeg rakte ut hånden, men hun trakk den tilbake. En blanding av raseri, såret stolthet og smerte knyttet seg i halsen hennes.
«Sterkere enn meg? spurte hun. Dere var bak min rygg mens jeg drømte om bryllup, barn, et liv sammen. Hvordan kan dere leve med samvittigheten?»
«Vi ville aldri ha gjort dette med vilje», svarte jeg. «Vi vet at vi har sviktet deg, og vi angrer dypt.»
«Ja, men jeg kan ikke lenger se dere», sa Tiril og reiste seg med et høyt smell. Stolen skrek mot gulvet. Hun tok vesken sin og forlot kafeen uten å se seg tilbake. Ute var det kaldt, og snøen falt lett på gatene. Hennes tårer frøs ikke opp, hun gikk rett mot T-banen.
Neste dag skrev jeg inn en søknad om overflytting til Osloavdelingen. Sjefen var overrasket, men godkjente den raskt. Tiril blokkerte nummeret mitt, Sigrid sendte meldinger som jeg slettet uten å lese. Jeg hentet sjelene mine fra leiligheten, så på de tomme skoene hans og følte bare et ekko av det som hadde vært.
To uker senere var jeg i Oslo, pakket ut i en ny leilighet. Foreldrene mine var skeptiske, men jeg bestemte meg for å starte på nytt, langt fra minnene om Tiril og Sigrid.
De første månedene var tøffe. Jeg begynte igjen med klatring, nå alene. Det ga meg ro. En dag fikk jeg en melding fra en felles bekjent i Bergen: «Mats og Sigrid har flyttet sammen. De har bodd sammen i to måneder nå.» Jeg leste meldingen og la telefonen fra meg.
Smerten ble dempet, men den forsvant aldri helt. Jeg gråter ikke lenger om natten, og jeg tenker ikke lenger på den siste kvelden. Jeg lever videre, steg for steg, dag for dag.
Det jeg har lært, er at tillit er skjør, og at vennskap og kjærlighet kan gå i stykker på et øyeblikk. Men jeg har også lært at livet går videre, og at jeg må beskytte mitt eget hjerte, men uten å låse det helt ute. Jeg vil fortsette å klatre, både på veggen og i livet, med åpne øyne og et hardt hjerte.
