GAVEN
Så, sønn, fortell meg, hvordan har dagen din vært? Hvordan går det med deg?
Pappaen, Øyvind, kom hjem fra jobb og løftet fem år gamle Benjamin opp på fanget før han lot ham sitte ved siden av seg på sofaen, strøk ham lett over de lyse håret. Mens mamma Ingrid sto på kjøkkenet og lot duften av ovnsbakt kylling spre seg i leiligheten, snakket far og sønn sammen i den lune stuen. Et lite, men vakkert pyntet juletre blinket stille med fargerike lys mellom TV-en og bokhylla det var bare ett døgn igjen til nyttårsaften.
Jeg har hatt det fint, pappa! utbrøt Benjamin entusiastisk. Men min venn Sindre har det ikke like bra.
Hva er det med Sindre da? spurte Øyvind nysgjerrig. Er det han som bor i oppgangen ved siden av oss?
Ja, det er han, nikket Benjamin.
Han fikk ikke gave på julefesten i barnehagen i dag, informerte Ingrid, som kikket ut fra kjøkkenet midt i et duftende sky av kylling og urter. Stakkars gutt Nå får dere vaske hendene og sette dere, middagen er klar!
Hvordan kunne han ikke få gave? sa Øyvind overrasket, idet han reiste seg fra sofaen og gikk mot spisebordet. Alle fikk, unntatt Sindre? Det virker rart.
Ja, alle fikk, men ikke ham, bekreftet Benjamin mens han klatret ned fra sofaen. Nissen og julenissen delte ut til alle, men ikke til ham. Og han satt og ventet.
Hva slags nisse og julenisse er dette som lar et barn sitte igjen uten gave? sa Øyvind, tydelig irritert, og trakk frem en stol og satte seg.
Jeg tror ikke det var nissenes skyld, sa Ingrid rolig og trakk på skuldrene. Det var nok mammaen til Sindre som enten glemte å betale for gaven, eller ikke hadde råd. Det skjer. Benjamin, har du vasket hendene?
Ja, han var på badet sammen med meg, forsikret Øyvind og skjærte forsiktig opp kyllingen, la den på tallerkenen til hver. Greit, kanskje gavepengene ikke var betalt. Men hvordan kunne barnehagestyreren hun heter vel Anne Halvorsen? la det skje foran alle, at Sindre ble utelatt sånn?
Anne var faktisk nissen på festen, sa Benjamin. Og julenissen er vaktmesteren!
Enda verre! Øyvind ristet på hodet. De kunne vel funnet en gave til ham også, og ordnet opp senere. Hvordan kan man være så kaldhjertet?
Det virker ikke som de kunne det, sukket Ingrid. Men jeg hadde nok ordnet noe, hadde jeg vært i deres sko.
Og mammaen hans, da? Hvordan kunne hun la gutten sin sitte der uten gave? Øyvind var opprørt. Benjamin! Delte du gaven din med Sindre?
Sønnen så spørrende på faren.
Jeg prøvde, pappa. Flere av oss ville dele Henrik, Marthe, Eirik, og noen flere. Men Sindre ville ikke ta imot.
Han er stolt, da! sa Øyvind forundret. Sikkert var han lei seg, kanskje gråt?
Jeg vet ikke, jeg så det ikke, svarte Benjamin ærlig.
For en gutt, sa Øyvind med beundring. Han fortjente ikke å bli behandlet slik.
Det er virkelig synd for Sindre, sa Ingrid medfølende. Jeg kan bare forestille meg hvor vondt det må ha vært.
Nei, nå må vi gjøre noe! erklærte plutselig Øyvind bestemt, en krøll på munnen og et glimt i øyet.
Hvordan da? spurte Ingrid, tørket seg om munnen med servietten. Benjamin så spent på faren.
Hvem vet hvor Sindre bor? Benjamin, vet du?
Nei, jeg har aldri vært hjemme hos ham. Vi leker bare ute og i barnehagen.
Jeg kan sikkert finne ut av det, sa Ingrid etter noen sekunder. Jeg kjenner en som har full oversikt over alle naboene våre. Jeg ringer henne. Men hvorfor?
Ring, nå! ba Øyvind.
Greit, men dere må rydde bordet selv, og vaske opp etterpå!
Nummer trettifem, familien heter Solhaug, kunngjorde Ingrid etter et par minutter. Moren heter Vibeke, det er bare hun og Sindre. Faren dro fra dem, eller kanskje hun kastet ham ut, det sies så mye. De bor alene.
Hvor vet du alt dette fra? lo Øyvind.
Min venninne heter Astrid, ikke for ingenting hun vet alt om alle! Hun sitter i beboerrådet, så alt går gjennom henne.
Ja, da er saken klar, sa Øyvind tankefullt. Benjamin, har du spist opp hele gaven din?
Ikke alt, mamma sier det ikke er sunt med for mye sukker, Benjamin sukket.
Hun er klok. Har du gaveposen igjen?
Ja, svarte Benjamin. Jeg åpnet den forsiktig.
Fint, Øyvind strøk ham over håret. Kan du legge restene i en annen pose og gi meg selve gaveposen?
Hvorfor det? spurte Benjamin litt skeptisk, men han fant raskt posen inne på rommet sitt og kom tilbake, dumpet innholdet på bordet så sukkertøy og småkaker trillet over.
Mammaen, som hadde sett på i stillhet, sa:
Så dere vil altså gi Sindre en gave likevel? Når? Og hvem går?
Helst i kveld! sa Øyvind. Hva sier du, Benjamin?
Ja, la oss gjøre det! smilte Benjamin storøyd. Kan jeg legge noen av mine godterier til ham?
Hvis du vil, svarte Øyvind.
Kan jeg bli med til ham, da, pappa?
Vil du være julenissens hjelper? spurte Øyvind med et smil.
Kan jeg være haren! Benjamin spratt ut av rommet, og snart var han tilbake kledd i sin hvite hare-drakt: en overall med lange ører på hodet og dusk på baken, og en maske med små tegnet værhår rundt nesen.
Greit, men ta på deg jakken, det er vinter ute!
Far og sønn satte kursen mot døren. Ingrid prøvde å holde tilbake latteren da hun så den lange julenissen med stokk og røde gaver, og en liten hare med gaveposen slepende etter seg bortover gulvet.
Ti minutter senere kom Øyvind hjem, litt forlegen.
Hvor er Benjamin? sa Ingrid bekymret.
Slapp av, han leker sammen med Sindre. Jeg henter ham om en halvtime, sa Øyvind mens han tørket svetten fra ansiktet under nisse-skjegget.
Han sank ned i sofaen, fortsatt med nissekostymet på, og sa:
Du må høre hva som skjedde! Vi var de sjette med nyttårsgaver til Sindre i kveld! Helt utrolig. Og før oss var selv Anne Halvorsen der, hun som styrer barnehagen. Uten nissekostyme.
Så hun var der også? Ingrid hevet øyenbrynene. Det må jeg se på nettet.
Ja, det ligger video ute på byportalen flere tusen har allerede sett! Mange kommentarer også.
Men det viktigste fortsatte Øyvind. Vibeke, moren til Sindre, fikk mulighet til å betale for gaven litt for sent.
Rett skal være rett, hun burde være mer nøyaktig, avbrøt Ingrid. Men hun har det nok vanskelig med penger. Barnehagen kunne funnet en løsning.
De satte seg ikke ned for å finne en løsning, de bare fjernet Sindre fra listen, Øyvind var fortsatt opprørt. Så ble en uskyldig gutt såret.
Hadde det vært opp til meg, hadde Anne fått sparken, sa Ingrid indignert. Noe så hjerteløst!
Kanskje hun skjønner feilen, nikket Øyvind. Men man som jobber med barn bør aldri gjøre sånn.
Han satt en stund og tenkte før han så opp på Ingrid.
Forresten; selv faren til Sindre kom, med gaver og skyldfølelse nesten gråt av skam!
Oj, virkelig? lyste Ingrid opp.
Da ringte det på døren. Ingrid gikk for å åpne. Benjamin kom inn.
Hvorfor kom du hjem selv? utbrøt Øyvind. Jeg skulle jo hente deg!
Jeg er da ikke baby! mumlet Benjamin. Og det var ikke noe gøy der lenger.
Hvorfor ikke? lurte pappa.
Sindre sin mamma og pappa kranglet først, så gråt de. Jeg og Sindre kom ut på kjøkkenet, og da klemte de hverandre og gråt sammen med Sindre. De merket ikke at jeg gikk engang
Øyvind og Ingrid så på hverandre og lo lettet.
Nå er det tid for te, sa Ingrid. Og for de som klarer å holde seg våken, kommer nyttår snart. La oss håpe det blir et godt år for alle!
Ja! sa Benjamin, og nikket lykkelig.
