Dagbok, 22. april
Da jeg var 20 år giftet jeg meg, mest fordi det virket som noe alle gjorde. Jeg husker ikke å ha følt noen spesiell glede over det det var bare det neste steget. Da jeg var 22 fikk jeg min første og eneste sønn. Jeg har alltid vært litt likegyldig til barn, og den gangen var det ikke annerledes. Så fort han ble født, gav jeg ham over til min mor, altså farmoren hans. Hver måned sendte jeg litt penger, et par tusen kroner, og ellers levde jeg og mannen min ganske bekymringsløst i Oslo.
Et par år senere døde farmor, og vi måtte ta sønnen hjem igjen. Jeg merket fort at jeg irriterte meg over ham. Jeg sendte ham til barnehage så jeg slapp å se ham så ofte, og deretter til SFO. Da han begynte på skolen, ble han ertet han kunne verken lese eller skrive skikkelig. Læreren prøvde å få oss til å komme, men jeg hadde aldri tid; det var alltid noe annet viktigere.
En dag tok mannen min turen til foreldremøte. Lærerne benyttet sjansen til å fortelle om sønnens utfordringer og oppførsel. Da han kom hjem, tok han belte til sønnen, sint og frustrert over alt de hadde sagt.
Etter videregående ba jeg sønnen jobbe på en fabrikk det var det tryggeste, tenkte jeg. Der møtte han sin fremtidige kone, Marit. Ledelsen på fabrikken ordnet en leilighet for det unge paret, og jeg var fornøyd; det betydde at jeg ikke trengte å engasjere meg mer. Da jeg fikk barnebarn, følte jeg det samme som før likegyldig. Noen ganger sendte jeg penger til dem i julen eller til bursdager ellers var kontakten sporadisk.
Så kom dagen da jeg endelig skulle pensjoneres. Jeg lengtet etter å feire stort, og jeg ville gjerne ha festen hos sønnen min. Jeg ringte ham: Jeg har satt over litt penger på kontoen din. Kan du og Marit kjøpe mat og litt smykker? Vi skal feire at jeg går av med pensjon hos dere. Ja, mamma, sa han, uten egentlig entusiasme. Marit og han sendte barna til besteforeldrene på bygda så de ikke skulle være i veien, og brukte flere dager på å ordne alt til festen.
Da jeg kom, var alt klart. Jeg var fornøyd. Bra jobbet. Nå går dere på kjøkkenet, gjestene kommer snart. Vi kan være sammen etterpå, når de har dratt, sa jeg. Sønnen og svigerdatteren gjorde slik jeg sa, og resten av kvelden lo og danset gjestene, spiste mat og koste seg. Da alt var over, gikk jeg ut på kjøkkenet. Det er én kakebit igjen, del den mellom dere. Jeg har det ikke så bra, vi drar hjem nå. Jeg orker ikke å sitte med dere nå.
Sønnen min ble veldig såret. Det gikk en uke før jeg ringte ham igjen: Du, de skal ta meg inn på Ullevål for en operasjon, jeg trenger litt ting jeg sender deg en liste. Nei, mamma. Vi reiser på ferie med Marit nå. Du får ringe pappa. Ha det.
Først da skjønte jeg kanskje verden har aldri bare dreid seg om meg. Nå er det visst på tide å innrømme det, selv om jeg skulle ønske det var annerledes.
