Jeg leste nylig historien til en annen alenemor her inne, hun skrev at hun ikke visste hva hun skulle gjøre og at hun ikke så noen vei ut. Det fikk meg til å ville dele min egen historie. Ikke for å dømme noen, men fordi når man har barn og er i nød, kan man ikke sitte stille og vente på at pengene skal regne ned fra himmelen. Ingen ga meg noe gratis. Jeg har kjempet meg frem alene.
Jeg forlot hjemmet mitt da jeg var 16 år gammel. Av stahet, av uvitenhet, fordi jeg trodde jeg var voksen og at livet med kjæresten min ville bli bedre. Vi flyttet inn i en liten hybelleilighet i Oslo kjøkkenet lå ved siden av stuen, rommet var delt av en tynn vegg, og badet lå ute i et lite bakgårdsskur. Det var langt fra luksus, men det var vårt. To år senere, akkurat som jeg fylte 18, ble jeg gravid med mitt første barn. I starten gikk alt greit. Han kjørte taxi, tjente penger til mat, vi betalte husleia vår. Vi hadde aldri noe til overs, men vi sultet heller ikke.
Da sønnen min nærmet seg ett år, begynte jeg å merke at han kom hjem med mindre og mindre penger. Han hadde alltid en unnskyldning det var dårlig sesong, for mye konkurranse, problemer med bilen. Jeg trodde på ham. Så ble jeg gravid igjen denne gangen med datteren min. Jeg var fire måneder på vei da han bare forsvant. Uten forvarsel. En dag kom han hjem, pakket noen klær og dro rett til en annen kvinne.
Det som gjorde mest vondt var ikke bare at han forlot meg. Men at alle begynte å snakke etterpå naboer, slekt, folk i gata. At de hadde sett ham sammen med henne i måneder, at hun ventet på ham rundt hjørnet, at han hadde overnattet hos henne. Ingen hadde sagt noe til meg mens vi var sammen. Jeg fikk vite alt da jeg allerede stod der, alene, høygravid og med et lite barn.
Han forsvant helt. Spurte ikke etter barna. Ga meg ikke engang penger til bleier. Jeg satt på gulvet den dagen og gråt hele dagen. Stirret inn i et nesten tomt kjøleskap, melka var nesten ut, et nytt barn på vei, husleia nærmet seg, ingen klær, ingen sprinkelseng. Jeg gråt. Men neste morgen reiste jeg meg tenkte at jeg kan ikke bli sittende.
Jeg begynte i akkurat den samme lille leiligheten. Kjøpte varer på krita hos nærbutikken. Lagde geleer, desserter i glass og små kaker. Tok bilder med mobilen og la ut på Instagram og Snapchat-storyene mine. Jeg løy aldri. Skrev rett ut: «Selger desserter for å kjøpe bleier og melk.» Folk begynte å kjøpe. Noen syntes synd på meg, andre fordi de likte det jeg lagde. Med de pengene betalte jeg mat, sparte til husleia, kjøpte kun det aller viktigste.
Etter hvert begynte jeg å ta imot bestillinger til lunsjmat også ris, linser, kyllinggryte, karbonader. Det var en mann i nabolaget som kjørte ut varene på mopeden sin, jeg betalte ham for kjøringen. Jeg stod opp klokka fem om morgenen for å lage mat, med stor mage og sønnen min løpende rundt i beina mine. Det var dager jeg var så sliten at jeg satte meg ned på stolen, og tårene trillet lydløst. Men neste morgen tente jeg opp på stekeplata igjen.
Jeg sparte krone for krone. Da fødselen nærmet seg, ringte moren min og ba meg komme hjem til dem, så jeg skulle slippe å være alene. Datteren min ble født der. Siden den dagen har foreldrene mine vært støtten min. De livnærer meg ikke, men de holder meg oppe hjelper med barna når jeg har bestillinger.
Nå er sønnen min seks år. Datteren min vokser til for hver dag. Mamma og jeg har startet et lite konditoriprosjekt. Det er ikke storbedrift, men vi har et koselig, lite lokale, lager bursdagskaker, dessertbord og tar i mot bestillinger til selskaper. Vi er ikke rike, men vi legger oss ikke sultne og jeg sover ikke med frykten for at barna ikke skal ha noe å spise i morgen.
Jeg vet hvor vondt det gjør når en mann forlater en kvinne med barn. Det er urettferdig. Men jeg vet én ting til du kan ikke vente på at noen skal redde deg. Ingen kom for å redde meg. Når du har barn, har du ikke luksus til å gi opp.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
