Moren min døde da jeg bare var åtte år gammel. Pappa drakk, og ofte fantes det ikke mat i huset. Jeg tigget på skolen, gjorde det dårlig, hadde slitte klær og til slutt la noen merke til det.
Barnevernet kom flere ganger hjem til oss, og snart måtte faren min følge strenge vilkår med trussel om å miste omsorgen hvis han ikke gjorde det. Heldigvis våknet pappa til og sluttet å drikke, og de neste besøkene gikk fint.
Etter en stund sa pappa at han ville at jeg skulle møte en kvinne han likte. Vi dro til tante Maren. Jeg var skeptisk til å møte henne, minnene om mamma var fortsatt veldig sterke, og jeg mislikte egentlig at pappa ville være sammen med tante Maren.
Men da vi begynte å snakke, kjente jeg straks varmen fra henne. Vi ble venner med sønnen hennes, som var ett år eldre enn meg, og vi startet sammen på friidretten. Pappa var glad for at jeg kom så godt overens med den nye bekjente, og etter en måned flyttet vi inn til tante Maren. Leiligheten vår ble leid ut for å få ekstra inntekt.
Pappa rakk ikke å gifte seg med Maren. Han ble drept under hjulene på en bil, kjørt av en beruset sjåfør. Offisielt var jeg ingen for tante Maren, så omsorgen ble tatt fra henne, og jeg kom på barnehjem. Da jeg dro, lovet Maren å hente meg igjen så fort hun kunne.
Hun holdt løftet, og etter to måneder var jeg tilbake hos henne. De to månedene var akkurat nok til å kjenne det harde livet på barnehjemmet. Jeg var evig takknemlig for at Maren ikke forlot meg, men var en ekte mor nummer to. Da jeg kalte henne mamma, så jeg ofte tårer i øynene hennes. Maren er en fantastisk kvinne, og sønnen hennes er virkelig som en bror for meg.
Nå er vi voksne og har hver vår familie, men Maren er fortsatt den nærmeste vi har både jeg og broren min. Hun har vært svigermor to ganger, men har aldri kranglet med svigerdøtrene, og aldri hørt ordet svigermor fra noen av oss. Både min kone og brorens kone kaller henne bare mamma Maren, for all omsorg og godhet. Og hver gang hun blir kalt det, lyser ekte glede i øynene hennes.
