Hjemløs

HJEMLØS
Jeg, Ingrid, hadde faktisk ingen steder å gå. Absolutt ingen «Et par netter på Oslo sentralstasjon går vel an. Men så?» Plutselig kom jeg på det som kunne redde meg: «Hytta! Hvordan kunne jeg glemme den? Selv om hytta er kanskje litt vel optimistisk sagt. Det er mer en halvveis falleferdig brakke. Men uansett, heller dra dit enn å sove på stasjonen», tenkte jeg.
Jeg satte meg på toget og lente hodet mot det kalde vinduet, lukket øynene. Tunge minner fra de siste månedene presset seg på. Det er bare to år siden mamma og pappa døde, og jeg ble igjen helt alene, uten støtte fra noen. Jeg hadde ikke råd til å betale studieavgiften, og måtte droppe universitetet. I stedet begynte jeg å jobbe på torget.
Etter alt dette trodde jeg lenge at jeg aldri ville ha flaks igjen men plutselig traff jeg kjærligheten. Erik var snill og ordentlig, og etter to måneder giftet vi oss enkelt og greit. Alt virket endelig bra, og jeg begynte å drømme: «Når vi får overskudd, kan vi tenke på barn. Jeg vil så gjerne bli mamma snart!»
Men livet hadde andre planer. Erik ville at jeg skulle selge arveleiligheten midt i Oslo, slik at vi kunne starte en egen bedrift. Han forklarte alt så overbevisende og jeg stolte på ham. Ingen tvil om at dette var riktig, så jeg solgte leiligheten og ga ham pengene i hånden, sikker på at vi snart hadde en trygg økonomi.
Men businessen gikk dårlig. Pengene forsvant, og kranglene kom. Vi skilte oss og Erik fant seg raskt en ny. Han ba meg om å forlate huset.
Først tenkte jeg på å kontakte politiet, men innså at jeg ikke kunne anklage ham for noe. Jeg hadde selv solgt leiligheten og gitt ham pengene.
***
Jeg gikk alene bortover den folketomme perrongen etter å ha gått av på stasjonen. Våren var tidlig og hyttesesongen hadde ikke startet ennå. Tomten var full av kratt, alt så stusselig ut. «Det går nok bra jeg rydder litt, så blir det til å bo her», prøvde jeg å overbevise meg selv, selv om jeg visste at det aldri kunne bli som før.
Jeg fant nøkkelen under trappen lett, men den gamle døra hadde sunket og ville ikke åpne seg. Jeg prøvde så godt jeg kunne, men det var tyngre enn jeg hadde trodd. Til slutt sank jeg sammen på trappa og begynte å gråte.
Plutselig la jeg merke til røyk og støy fra nabotomten. Naboene var der! Jeg løp bort, for å få hjelp.
Tante Randi! Er du hjemme? ropte jeg.
Men det var ikke tante Randi. I tunet sto det en eldre mann, litt lurvete men ikke helt forfallen, og han hadde laget et lite bål for å varme vann i en sliten kopp.
Hvem er du? Hvor er tante Randi? spurte jeg nervøst, og tok et steg tilbake.
Ikke vær redd, og vær så snill, ikke ring politiet. Jeg gjør ikke noe galt. Jeg bor ikke inne, bare ute på tunet, sa han overraskende mild og dannet stemme.
Er du hjemløs? spurte jeg, ubetenksomt.
Ja, det stemmer, svarte mannen lavt og så ned. Bor du her i nærheten? Ikke bekymre deg jeg skal ikke forstyrre deg.
Hva heter du?
Morten.
Hva heter du til etternavn? spurte jeg.
Etternavn? Morten Johansen.
Jeg så nøye på Morten Johansen. Klærne var slitt, men relativt rene. Han virket både ordentlig og rolig.
Jeg vet ikke hvem jeg skal få hjelp av sukk, sa jeg tungt.
Hva har skjedd? spurte han med ekte omsorg.
Døra har sunket Jeg får den ikke opp.
Hvis du vil, kan jeg se på det, sa han rolig.
Det ville jeg vært veldig takknemlig for!
Mens han jobbet med døra, satte jeg meg på benken og tenkte: «Hvem er jeg egentlig til å se ned på ham? Jeg er jo også hjemløs vi er i samme situasjon»
Ingrid, jobben er gjort! Morten Johansen smilte og dyttet opp døra. Skal du overnatte her?
Ja, hvor skulle jeg ellers være? svarte jeg.
Er det varme i huset?
Det står en vedovn men jeg skjønner ikke så mye av det.
Ok. Har du ved?
Jeg vet ikke, sa jeg, oppgitt.
La meg ordne det. Dra inn i huset jeg fikser dette, sa han bestemt og forsvant ut av tunet.
Jeg brukte den neste timen på å rydde litt. Det var kaldt, rått og ubehagelig inne. Jeg var opprørt hvordan skulle jeg kunne bo her? Så kom Morten Johansen tilbake med ved. Jeg ble mer glad for selskap enn jeg ville innrømme.
Han renset ovnen litt og fyrte opp. Etter en time var det varmt.
Nå er det fyr i ovnen, bare legg på litt ved nå og da, men slukk til natta. Det holder varmen til morgenen, forklarte han.
Hvor skal du gå? Til naboen? spurte jeg.
Ja. Jeg bor litt på tomten deres. Vil helst ikke tilbake til byen gammel sjel, skjønner du.
Morten Johansen, vent litt. Nå spiser vi sammen først, drikker te, før du går, sa jeg bestemt.
Han protesterte ikke. Tok av jakken og satte seg ved ovnen.
Unnskyld at jeg blir personlig men hvorfor lever du på gata? Du virker ikke som en vanlig hjemløs hvor er familien din?
Morten Johansen fortalte at han hadde vært universitetslektor hele livet. Han brant for forskning og jobbet hardt, men alder kom snikende. Da han skjønte at han var helt alene, var det for sent å endre noe.
For et år siden begynte niesen hans å komme på besøk. Hun hintet til at hun ville hjelpe ham hvis han skrev leiligheten over på henne. Han ble glad og sa ja.
Deretter foreslo hun å selge leiligheten i Oslo så kunne de kjøpe et fint hus litt utenfor byen med hage og lysthus. Hun sa hun visste om et bra sted, billig.
Han hadde alltid drømt om frisk luft og ro, så han gikk med på det. Etter salget mente niesen at det var tryggere å sette pengene inn på bankkonto. «Onkel Morten, sett deg på benken, jeg tar med pengene hvem vet, kanskje noen følger etter oss!» sa hun.
Hun gikk inn i banken med pengene, og ble borte. Han ventet time etter time hun kom ikke ut igjen. Han gikk inn, og så det fantes en annen utgang på banken. Da han oppsøkte hennes bolig dagen etter, åpnet en fremmed dame og forklarte at niesen hadde flyttet for to år siden, og solgt leiligheten.
Ikke mye å le av sukk, sa Morten. Jeg har vært ute siden da. Klarer fortsatt ikke å ta inn at jeg ikke har et hjem lenger.
Du er ikke alene jeg har litt samme historie, sa jeg, og delte min egen fortelling.
Det er tungt. Jeg har i det minste levd livet men du mistet universitet, hjem Ikke mist motet, alle problemer har en løsning. Du er ung, ting ordner seg, sa han trøstende.
Nå får vi snakke om noe hyggelig. La oss spise, smilte jeg.
Jeg fulgte med mens han slukte pølse og makaroni det gjorde vondt å se hvor ensom og hjelpeløs han var.
«Hvor fælt må det være, å bli helt alene og ingen trenger deg», tenkte jeg.
Ingrid, jeg kan hjelpe deg med å få plass på universitetet igjen. Har mange kontakter der, og du kan sannsynligvis studere på statens regning. Men jeg kan ikke møte kollegene mine slik jeg ser ut nå. Jeg skriver en anbefaling til rektor så møter du ham. Konstantin, han er min gamle venn, han hjelper deg, sa Morten plutselig.
Tusen takk! Det hadde vært fantastisk!
Takk for mat og for å høre på meg. Nå må jeg gå det er sent, sa han og reiste seg.
Ikke gå ut hvor skal du dra? sa jeg stille.
Ikke bekymre deg. Jeg har en varm gapahuk på naboens tomt. Jeg kommer innom i morgen, smilte han.
Ikke gå ut i natten. Jeg har tre rom her ta én, som du vil. Men egentlig er jeg redd for å være alene med ovnen, jeg skjønner ingenting om den. Du forlater meg vel ikke?
Nei, jeg forlater deg aldri, sa Morten alvorlig.
***
To år har gått Jeg gjennomførte eksamenene med glans og gledet meg til sommerferie, på vei til hytta. Jeg bodde i studentbolig, men dro ut til hytta både i helgene og feriene.
Hei! sa jeg, og omfavnet bestefar Morten.
Ingrid! Min kjære! Hvorfor ringte du ikke, så jeg kunne møte deg på stasjonen? Hvordan gikk det? spurte han glad.
Veldig bra! Nesten alt fikk jeg toppkarakter på! skrøt jeg. Jeg har kjøpt kake sett på tekjelen, dette skal feires!
Vi drakk te og snakket om alt mulig.
Jeg har plantet vin. Der, skal jeg bygge en liten paviljong, det blir koselig, sa Morten.
Fantastisk! Du styrer alt her jeg kommer og går, ler jeg.
Han hadde forandret seg helt. Nå var han ikke lenger ensom. Han hadde fått hjem, fått barnebarn meg, Ingrid. For meg var han blitt et familiemedlem. Jeg takker livet for dagen jeg fikk møte bestefar, som ble min støtte i det som var den mørkeste tiden av mitt liv.