Ingen av besteforeldrene kan hente barnet fra barnehagen. Jeg må bruke en formue på omsorg.
Jeg koker i hodet av raseri! I dag kranglet jeg igjen med mamma, og jeg vil ikke engang ringe min manns mor.
Vi har flaks, for vi har to besteforeldre, min og min manns
Men flaks er et sterkt ord, for de er ingen besteforeldre i tradisjonell forstand. De bor begge bare ett hundre meter fra barnehagen på St. Hanshaugen, og nekter stolt å hente ham. Jeg kunne gjort det selv, men arbeidsdagen min slutter klokken 18, så jeg rekker ikke å hente barnet i tide. Min ektefelle kan heller ikke alltid, for han jobber i en fabrikk med skift. Derfor må vi ansette en ekstra hushjelp, en ekstra kostnad som tærer på familiebudsjettet, og alt dette mens vi har besteforeldre!
Moren min jobber til klokken 16, og hver dag passerer hun barnehagen på vei hjem. Privatlivet hennes er nå det viktigste; hun har sluttet med min stefar og prøver å leve for seg selv, så hun sier hun må slappe av etter jobb og bruke ansiktsmasker for å holde seg ungdommelig. Hver helg har hun en aktivitet kino, kunstutstilling, eller kaffe med venninner.
Hun tar bare sjeldent med seg sønnen sin, og kun i helgene. Hun mener barnebarnet forstyrrer med sin evige løpende i leiligheten, som forstyrrer meditasjonen hennes. Moren min elsker å gi meg foreldreråd, men nekter samtidig kategorisk å delta.
Svigerforeldrene mine det er en annen fortelling. Svigermoren min har aldri jobbet utenfor hjemmet; hun har alltid vært husmor. Hun har fire barn, med mindre enn tre år mellom dem. Min mann er den eldste. Hun virker som den ideelle hjelperen, men hun sier hun har samlet seg med sine egne barn, og det er nok. Hun påstår at hun har så mye husarbeid at hun verken har tid eller lyst til å ta seg av et barnebarn: hun må lage mat, rydde, vaske, mette familien og så rydde opp etter alle. Dette til tross for at hennes yngste sønner, en 18åring og en 21åring, er helt selvstendige.
En gang tok svigermoren min sønnen min og ble så oppbrakt Hun påstod at hun ikke hadde tid til å gjøre noe da hun hentet barnebarnet fra barnehagen, mens hennes menn kom hjem trøtte og sultne fra arbeidet. Senere sa hun at jeg hadde blitt frigjort for meg selv, ikke for henne, og at jeg måtte ta meg av barnet alene. Til slutt fortalte hun oss at vi ikke lenger kunne regne med hennes hjelp.
Kostnadene for å ha Mats i barnehagen tærer hardt på husholdningsbudsjettet. Jeg er rasende over hykleriet til besteforeldrene, som hvert år til jul møter barnebarnet, snakker om hvor mye de elsker ham, og konkurrerer om hvem som har kjøpt den fineste gaven. Men vi trenger ikke deres gaver, vi trenger deres ekte hjelp.
I dag måtte jeg ringe mamma og bønnfalle om at hun skulle hente Mats fra barnehagen, fordi vi ikke hadde nok kroner til å betale barnepass.
Vi kan ikke forvente noe av foreldrene våre, verken økonomisk eller i form av reell assistanse. Svigerens mor vil heller ikke bidra med penger; hun sier at hennes menn spiser ute, og hele lønnen går til mat.
Jeg klarer ikke se hvordan vi kan komme oss ut av denne drømmeaktige knipen. Alt vi tjener går til mat, klær og husholdningsutgifter, og vi må fortsatt betale for barnepiken. Hvordan kan vi nå besteforeldrene, så de endelig gir oss den hjelpen vi desperat trenger?
