EN NYTTÅRSAFTENS HENDELSE
Mari hadde egentlig ikke lyst til å dra hjem. Arbeidsdagen den trettiførste desember var kort, og alle de andre kvinnene på kontoret hadde skyndet seg av sted til sine barn, ektemenn og tradisjonelle nyttårsretter. De strålte, begeistret og glade, med svære poser fulle av klementiner og flasken med champagne en gave fra sjefen deres, Eirik Ulriksen.
Men ingen ventet på Mari hjemme. Hun hadde heller ingen å lage salat til. Hun kikket på posen med klementiner som tårnet seg opp på skrivebordet og sukket tungt.
Nei, hjem fristet ikke. Mari dykket tilbake i rapporten hun jobbet med. Etter en stund stakk Eirik Ulriksen, den eneste mannen på kontoret og deres sjef, hodet inn. Han var andpusten, med lua på snei og saueskinnsjakka halvveis åpen.
Oi, sitter du her alene? Jeg glemte forresten gaven til kona, kan du tenke deg! utbrøt han og forsvant inn på sitt eget kontor.
Fem minutter senere var han tilbake.
Ja, hva gjør du her ennå egentlig? Hvorfor går du ikke hjem?
Det er jo ingen som venter på meg hjemme heller, Eirik, svarte Mari rolig.
Sjefen, som stod klar til å løpe til kona si, ble brått stående i døråpningen. Uvanlig alvorlig satte han seg ved siden av henne.
Nei, vet du hva, Mari. Du må ikke sitte sånn her og tynge deg ned på selveste nyttårsaften. Det er jo fest! Smil litt, ellers blir du sittende alene lenge ennå, altså. Kvinner skal smile, vet du! Kom nå, la oss gjøre dette litt festlig, sa Eirik og begynte å samle papirene hennes i en ryddig stabel.
Du må ikke bry deg, Eirik. Jeg skal straks gå. Gå du hjem til kona! Jeg rydder, låser og ordner alt.
Er du sikker? snøftet Eirik og så mistenksomt på henne.
Sikker, svarte Mari med overbevisning.
Da så. Godt nytt år, Mari!
Mari sukket igjen. Det var jo tullete å sitte på kontoret på nyttårsaften. Hun reiste seg og pakket sakene sine.
Kanskje jeg skal bestille pizza, tenkte hun og lurte på om pizzeriaene fortsatt var åpne på denne tiden.
På første forsøket fikk hun ikke svar. Hun ringte et annet sted, men jenta i andre enden kunne fortelle at de stengte klokka atten, og hun rakk akkurat å ønske Mari godt nytt år før samtalen ble brutt. Klokken var allerede fem over seks. Mari gjorde et siste forsøk, og denne gangen tok noen imot bestillingen. Mari pakket sammen rapportene, tok på seg kåpa, la klementinene og champagnen i veska og gikk ut.
Da hun kom ut, trakk hun inn kald vinterluft. Snøen knaste under støvlene, og gatene lyste opp av fargesprakende lyslenker. Folk hastet forbi med poser og pakker, butikkene holdt fortsatt åpent for de siste gavene i siste liten. Stemningen fylte henne sakte, og hun kjente at denne kvelden kanskje ikke var så verst likevel.
Hva er det jeg holder på med, tenkte hun mildt irritert, før hun bestemte seg og gikk inn på nærmeste matbutikk.
Senere på kjøkkenet hjemme pakket Mari ut varene.
Håper potetene rekker å koke, mumlet hun og satte dem på platen.
Hun hengte opp en nyinnkjøpt lyslenke i vinduet, og snart bølget fargerikt lys rundt rammen. Hun gjorde en liten dans og begynte å forberede nyttårsmaten for seg selv, rett og slett.
På bordet satte hun frem smørbrød med laks og lodderogn, spekemat vakkert dandert på blader av crispisalat, ostebiter og ananasbåter. Klementinene fra Eirik la hun i en skål.
Omtrent en halvtime senere var alt ferdig: potetsalat, nystekte kyllinglår og alt annet hun hadde laget. Mari dro ut stuebordet til sofaen, la en nydelig blondebrikke på, satte frem glass og bestikk. Hun så seg fornøyd rundt, som om det skulle komme mange gjester.
Klokka nærmet seg halv tolv da hun gikk for å åpne champagnen akkurat i det det ringte på porttelefonen.
Har du bestilt pizza? lød en energisk mannsstemme.
Herre min hatt, jeg hadde jo glemt hele pizzaen!
Kom bare opp, svarte Mari og trykket på knappen.
En ung, trivelig mann stod foran henne med pizzaesken.
Hvor mye skal du ha? spurte Mari.
Ingenting, sa han. Ta den, det er en nyttårsgave fra oss.
Han smilte varmt og oppriktig.
Det går da ikke an, utbrøt Mari. Du får jo trekk i lønna for dette.
Ingen fare, svarte han. Det er bare fordi du bestilte så sent. Godt nyttår!
Da oppdaget Mari at hun fortsatt stod med champagnen i hendene.
Kan du holde denne litt, spurte hun og rakte ham flasken. Jeg skal bare sette inn pizzaen.
Du ser ikke ut som en vanlig bud, bemerket hun da hun kom tilbake.
Nei, jeg er eieren av pizzeriaen. Slapp alle ansatte litt tidligere i dag, det er jo nyttårsaften og de fleste har familie. Da jeg så én bestilling sto igjen, bestemte jeg meg for å levere selv. Ingen venter hjemme på meg heller, så da kunne jeg i det minste levere varm pizza.
Det er ti minutter igjen! ropte Mari. Skyt opp champagnen, vi må rekke nyttårsskålen!
Ikke noe problem, har du glass?
Idet hun hentet glass, smalt proppen høyt.
For året som går ut!
For året som går ut!
De klinket lett med glassene og tok en skål.
Oi, hva har vi egentlig gjort nå?
Hva mener du? spurte mannen overrasket.
Du drakk jo champagne. Men du kjører jo?
Det var jeg ikke helt forberedt på, smilte han igjen.
Hvordan skal du komme deg hjem nå da?
Sannsynligvis ikke i bilen
Og taxi får man neppe tak i nå.
Helt sant, gjentok han med et glimt i øyet.
Vet du hva? Ta av deg skoene og kom inn, ellers står vi her og feirer nyttår i gangen!
Så koselig dere har det her!
Finn frem glass, nå har statsministeren jammen snart ønsket oss godt nytt år!
Godt nytt år, ehh…
Mari, opplyste hun.
Godt nytt år, Mari! Jeg heter Pål.
Godt nytt år, Pål! Ta litt potetsalat, jeg har laget selv. Bare én gaffel, men ta like godt fra bollen!
Mari snakket i ett sett, og hun undret seg over hvor lett det føltes.
Hun likte Pål, syns det var enkelt å være rundt ham.
Mmm, det smaker enda bedre rett fra bollen. Har du grovbrød? Jeg er sulten som en ulv.
Selvsagt, smilte Mari og hentet brød.
Da hun kom tilbake, holdt Pål en kyllingklubbe i hver hånd.
Klarte ikke la være, beklager men du kan virkelig lage mat!
Er så glad du liker det! Jeg tenkte det bare ville gå til spille. Se hvor mye jeg har stelt i stand én person hadde aldri klart å spise alt dette.
Nå er du ikke alene lenger. Jeg hjelper deg!
Fint! Sett i gang!
Hun kjente magen rumle og satte seg til bords sammen med ham.
De spiste, lo, så på nyttårsshow på TV og snakket om alt og ingenting med fullstendig letthet.
Tror vi har tømt all champagnen!
Jeg har en flaske i bilen, bare vent!
Ikke uten meg, lo Mari.
Så frisk luft det er ute, sukket hun i det de sto ved bilen hans og så fyrverkeriet eksplodere over byen.
Mari, vet du hva? Bli med meg ikke nå, men om et år. Jeg frir herved, men du må få lov å bli litt bedre kjent med meg først.
Du spøker?
Ikke et sekund!
Da skal jeg tenke på det, svarte hun leende.
Men først la oss feire videre!
Mari nikket blidt, Pål hentet en pose fra bilen, og sammen gikk de inn for å nyte resten av natten.
Og så, i det nyttåret begynte, forstod Mari noe viktig: Livets store øyeblikk skjer gjerne når du minst venter det men særlig hvis du åpner døren og lar dem komme inn.
