Min ektefelle vokste opp i et varmt og godt hjem sammen med foreldrene sine. Men da faren hans fylte 57 år, mistet han dessverre kona si. Det var selvsagt tungt for svigerfar å håndtere noe slikt, og det satte dype spor. Derfor bestemte vi oss for å selge leiligheten hans, dele pengene mellom vår familie og min brors familie, og la svigerfar flytte inn hos oss til han kom seg litt etter tapet. Slik ble det.
Jeg tenkte at seks måneder, kanskje, og så ville svigerfar finne sitt eget sted og ordne seg, men slik gikk det ikke. Han trivdes så godt hos oss. Til fellesutgifter og mat bidro han ikke noe. Jeg stod for matlaging, vasket klærne hans, og holdt rommet hans rent. Den eneste gangen han dro ut var når han skulle på jobben. Livet hans var som et spa-opphold.
På den måten ble han boende hos oss i hele elleve år. Etter hvert begynte han stadig å fortelle oss hva vi skulle gjøre og hvordan ting burde gjøres. Da bestemte vi oss for å kjøpe et hus til ham, ikke langt fra byen, slik at han kunne flytte for seg selv. Han var jo en stor og frisk mann, fullt kapabel til å klare seg.
Vi kjøpte huset og gjorde alt klart for at han skulle bo der. Etter det begynte svigerfar å diktet opp fortellinger om hjerteplager og annet for å kunne bli værende hos oss. Men slikt hensyn orket jeg ikke lenger. Jeg var rett og slett utslitt.
