KJÆRLIGHET MED MALURTENS BITTERHET
Deres kjærlighet luktet ikke av roser og honning, men av støvete landeveier og knuste malurtstengler. I bygda sa folk: Hvis de blir sammen, går verden under. Om de skiller lag, brenner skogen.
Signe var tredje generasjons kloke kvinne. Hun kunne høre hviskingen fra hver plante, og hun hadde evnen til å lege sår som nektet å gro. Hendene hennes var alltid varme, og hadde en duft av timian.
Eirik var en fremmed. En trollmann hvis kraft kom ikke fra jordens milde sus, men fra harde kommandoer til naturens krefter. Magien hans var skarp som et skjær, kald som vannet i en fjord om vinteren.
De møttes en tåket kveld, begge på leting etter det samme: heksens rot, som kun blomstret én gang hvert tiende år.
Ikke rør den, bråkte Signes stemme gjennom stillheten. Den er ikke for dine grådige hender, trollmann. Jorden ga den for å hele, ikke for å skape mer uro.
Helbredelse er bare en utsettelse, kloke kvinne, svarte Eirik uten å vende seg. Jeg vil se det som ligger bak alt.
De ble aldri fiender, men heller aldri venner. De ble dratt mot hverandre, til tross for fornuft eller frykt. Deres kjærlighet var et evig motspill kampen mellom å skape og å herske.
…Signe bar ham villhonning og urtedrikker når magien hans begynte å brenne ham ut. Eirik la sjeldene bergkrystaller ved hennes dør, stenene glitret som frosne stjerner, så hun aldri ble mørkeredd den lange vinteren.
Men malurtens bitterhet hang alltid mellom dem. Signe så hvordan Eirik hentet kraft fra tomheten, og det vekket uro i henne. Eirik ble sint på hennes mildhet, og syntes hun sløste sin gave på utakknemlige bygdefolk.
…Så kom epidemien til bygda. Den gjorde ingen forskjell på god eller ond.
Signe brukte sine siste krefter, tok feberen inn i kroppen og lot sin egen styrke renne ut. Eirik, for første gang i livet, kjente frykten ikke for verden, men for henne.
For å redde henne måtte han gjøre det han hatet mest gi sin kraft tilbake til jorden, slik at Signe kunne hente styrke.
Da Signe åpnet øynene, stod Eirik ved vinduet. For første gang skimtet man grått i hans hår, og hendene manglet den gnisten de en gang hadde.
Hvorfor? hvisket hun.
Malurt er bitter, Signe, svarte han, uten å snu seg. Men uten bitterheten er selv den søteste honning bare støv. Jeg valgte deg, ikke evigheten.
…De ble boende sammen på skogkanten. Signe fortsatte å lege, og Eirik lærte å høre gressets hvisken som han før hadde overdøvet med sin vilje. Kjærligheten deres var fortsatt vanskelig, steil og sterk, som malurtens aroma i kveldssolen. Ingen av dem ville byttet bitterheten mot verdens søteste honning.
…De flyttet inn i en gammel stue på ytterkanten av «Den råtne myra» et sted hvor verken tømmermenn eller bygdas sladdere våget seg inn.
Eirik mistet evnen til å mane tordenvær, men oppdaget et nytt talent: han kunne “føle metallet”. Han ble smed, men ikke en vanlig en han smidde kniver som aldri ble sløve, og hestesko som brakte lykke. Hver hammerblow fyltes med et ekko av hans gamle raseri, nå gjort om til skapelse.
Signe anla en liten hage der giftig revebjelle og medisinsk salvie vokste side om side. Hun var ikke lenger redd for Eiriks mørke, for hun visste den mest fruktbare jorden er svart.
Kjærligheten deres ble aldri «sukret». Det var livet til to sterke personligheter, som langsomt slipes mot hverandre som to granittsteiner.
Av og til forsøkte Eirik å “tvinge” naturen med viljen. Når tørken truet hagen, satt han i timesvis på trammen, nevene knyttet, forsøkte å mane frem bare en dråpe regn.
Slutt, sa Signe stille, og la hånden på skulderen hans. Jorden er ikke din slave. Spør den, ikke beordre.
Jeg kan ikke be, svarte han med lav stemme.
Men om kvelden bar de vann fra den fjerne kilden sammen, og i det var mer magi enn i alle Eiriks formler.
…Skygger kom ofte til deres stue; gamle lærlinger som ville ha Eirik tilbake til magikerne, eller syke Signe ikke kunne hjelpe alene.
En dag kom Eiriks eldste fiende en trollmann i svart kappe.
Han kom ikke for å drepe, men for å kreve det Eirik “skyldte” magien: Signe skulle gi sin stemme for at Eirik fikk kraften tilbake.
Eirik så på sine harde smedhender, så på Signe, som kokte malurtdrikken. Hun bad ikke om beskyttelse hun bare så på ham med grenseløs tillit.
Kraft kjøpt med stillheten fra den man elsker, er ingen kraft bare slaveri, sa Eirik.
Han brukte ingen magi. Han grep smedhammeren og gikk ut. Det sies at den natten skalv skogen ikke av besvergelser, men av den menneskelige vrede fra en mann som ville beskytte sitt hjem. Skyggen trakk seg tilbake.
…De ble gamle med verdighet. Signes hår ble hvitt som kirsebærblomster, Eiriks skjegg grått som aske.
…Da tiden kom, døde de ikke hver for seg. De vandret sammen inn i skogen når malurten blomstret. Nå står det to trær der: en mektig eik, med røtter dypt i jernholdig jord, og en smidig selje som slynger seg rundt stammen.
Hvis en vandrer plukker et blad fra seljen, vil han kjenne den samme bitterheten på leppene bitterheten fra ekte, usminket kjærlighet, sterkere enn all verdens magi.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
