ETTERLENGTET LYKKE
Denne dagen var den lykkeligste for Ingrid. Hun strålte! Ikke overraskende, for hun hadde ventet i tolv år på å bli mor, uten å lykkes. Men i dag kom den glade nyheten hun var gravid. Hva kan vel være herligere for en kvinne? Alle som har kjent morslykken vil bekrefte det.
Ingrid var svevende. Hver tredje time la hun hånden forsiktig på magen, og hun pratet lavmælt med det lille barnet som bare hadde levd to og en halv måned.
Hun møtte Eivind allerede da de var unge. De studerte sammen på Universitetet i Oslo og ble ferdige samtidig. Tre måneder etter at de hadde fått vitnemålene, giftet de seg. De var lykkelige sammen, og alt virket lovende. Men etter et halvt år begynte Ingrid å bli urolig. Eivind trøstet henne og sa at alt kom til å ordne seg, at de bare måtte være tålmodige og at de skulle få barn.
Etter ytterligere to år uten resultat begynte håpet å svinne for Ingrid. Hun gikk til lege, men fikk ikke påvist noen alvorlige problemer. Eivind prøvde å oppmuntre henne, tok henne med på turer og viste henne omsorg, men dag for dag ble hun mer nedstemt. Årene gikk, og tolv år senere hadde ekteparet fortsatt ikke opplevd hele familielykken.
En dag, på en varm julidag, gikk Ingrid en tur mens mannen hennes var på jobb. Hun vandret bekymret og rolig, helt oppslukt i egne tanker, og la knapt merke til noe rundt seg.
Plutselig hørte hun rett ved siden av seg:
Er du kanskje mammaen min?
Overrasket stanset Ingrid brått, som truffet av lynet. Hun løftet blikket og så en liten gutt på omtrent tre år på den andre siden av gjerdet. Han holdt fast i de jernstengene og så på henne med store, alvorlige øyne.
Ingrid ble stående, og prøvde å skjønne hva som skjedde. Etter noen sekunder gikk hun rolig bort til gutten. Bak han lå barnehjemmet, og i det fjerne så hun flere barn leke.
Hun så på den søte, lille gutten og fant ikke ord. Tankene raste gjennom hodet. Hun følte at dette øyeblikket kunne bli avgjørende for livet hennes. Etter å ha sett lenge på ham spurte hun:
Husker du hvordan mammaen din ser ut? Hvordan var hun?
Nei, jeg har aldri møtt henne. Derfor står jeg her og venter. Hun vil nok kjenne meg igjen hvis hun kommer forbi.
Ja, det kan gå an, sa Ingrid glad innvendig over at hun kanskje kunne få bli moren hans.
Hva heter du?
Sander heter jeg.
Ingrid handlet resolutt. Nå visste hun at hun skulle gjøre alt for å adoptere gutten. Kanskje var det skjebnen som hadde ført henne til akkurat dette gjerdet.
For noen år siden hadde jeg også en gutt, men han ble borte for meg, sa hun stille. Han het også Sander, og jeg leter etter ham fortsatt. Kanskje det er deg?
Gutten lyste opp og ropte ivrig:
Ja, ja! Du er mammaen min! Du! Jeg kjenner deg igjen!
Han strakte hendene ut mellom stengene, og Ingrid tok dem i sine og omfavnet ham hardt.
Da går vi til styreren nå og forteller at vi har funnet hverandre! Jeg vil ta deg med hjem.
Hurra! ropte gutten.
Ingrid gikk glad sammen med Sander inn på barnehjemmet.
Endelig får vår lille Sander en mamma! sa barnepleieren, hjertelig glad på deres vegne.
Det startet med papirarbeid, utvalg og ventetid alt dette gikk som i en tåke for Ingrid. Sander forstod, og stolte på at moren hans hadde funnet ham. Samtidig snakket Ingrid med Eivind om familiens nye medlem, og de ordnet barnerom, kjøpte møbler og det som trengtes. Eivind kunne ikke si nei til adopsjonen da han for første gang på mange år så ekte glede i Ingrids øyne.
Og endelig, den store dagen Sander ble deres sønn. De gikk hånd i hånd hjem, strålende av lykke. Hjemmet forvandlet seg. Etter tolv år med stillhet, lød nå små føtter og et jubelende: «Pappa, se!» Ingrid blomstret opp. All den kjærligheten hun ikke hadde fått gi, dedikerte hun til denne gutten. Eivind viste seg å bli den beste pappaen man kunne ønske seg.
Tiden gikk, og gutten vokste og gledet sine foreldre. En morgen kjente Ingrid seg uvel. Eivind ble bekymret og sammen dro de til legen. Der fikk de en beskjed som var så fantastisk at den knapt kunne beskrives med ord: Ingrid skulle bli mor igjen! Gleden var ubeskrivelig.
Alle ventet spent på et nytt familiemedlem, og dagen kom en frisk jente, Line, ble født. Nå var familien komplett.
Ingrid visste én ting: Mirakelet med Lines fødsel skjedde bare fordi hun en gang stoppet ved gjerdet og ikke gikk videre forbi en liten gutt som ventet. Gode handlinger blir alltid belønnet. Lykken kommer ikke etter klokken eller skjema den kommer til dem som åpner hjertet sitt for kjærligheten, helt uten betingelser.
