Jeg vil leve litt for meg selv og få sove ut, sier mannen idet han går ut døren.
I tre måneder har dette kaoset pågått. Tre måneder med søvnløse netter, der lille Marius skriker så høyt at naboene banker i veggen. Tre måneder der Ingrid går rundt som en zombie, med røde øyne og skjelvende hender.
Og Espen rusler rundt i leiligheten, mutt som en regntung sky.
Kan du fatte at jeg ser ut som en uteligger på jobb? sier han en dag og kikker seg skeptisk i speilet. Posene under øynene mine rekker helt ned til knærne.
Ingrid er taus. Hun mater sønnen, vugger ham, mater igjen. En evig runddans. Og Espen mannen hennes gir bare klager istedenfor støtte.
Du, kanskje moren din kan komme og passe ham? foreslår han en kveld, etter dusjen. Frisk og uthvilt, han strekker seg. Jeg tenkte jeg kunne dra på hytta til en kompis ei uke.
Ingrid fryser med tåteflasken i hånden.
Jeg trenger virkelig å slappe av, Ingrid. Helt alvorlig, sier Espen mens han pakker klær i baggen. Jeg har ikke sovet ordentlig på lenge.
Men sover hun, da?! Øynene glir igjen, men straks hun legger seg ned, våkner Marius og gråter. Fjerde gang denne natten.
Jeg sliter jeg også, sier hun lavmælt.
Jada, jeg skjønner jo det, svarer Espen avvisende og stapper yndlingsskjorta i bagen. Men jeg har et ansvar på jobben. Kan ikke møte kundene med dette trøtte tryne.
Da skjer det noe rart. Ingrid ser plutselig dem utenfra: Hun, i slitt morgenkåpe, bustete hår og en baby på armen. Espen, pakker koffert og flykter fra dem.
Jeg vil leve for meg selv og sove ut, mumler han, uten å se på henne.
Døren smeller. Ingrid står alene midt i stua med skrikende baby, og kjenner alt rase innvendig.
Én uke går. Så én til.
Espen ringer noen ganger spør hvordan det går. Fjern i stemmen. Som om han ringer til en gammel bekjent.
Kommer til helga.
Han kommer ikke.
Kommer garantert imorgen.
Kom ikke da heller.
Ingrid trøster Marius, bytter bleier, lager erstatning. Søvn en halvtime her og der.
Går det bra hos deg? spør venninnen.
Ja, kjempefint, lyver hun.
Hvorfor lyver hun? Hun skammer seg. Skammer seg over at mannen har gått. Over at hun er alene med babyen.
Hun tror ikke det kan bli verre, men det blir det når hun er på butikken og møter Espens kollega.
Hvor er Espen? spør Lill.
Jobber mye, svarer hun.
Typisk menn så fort det kommer barn, så forsvinner de på jobb. Lill lener seg nærmere: Har Espen mange reiser i jobben?
Hva slags reiser?
Var ikke han nettopp i Bergen? På seminar. Han viste bilder.
Bergen?! Når var det?
Ingrid husker at Espen ikke ringte på tre dager forrige uke, sa han var opptatt.
Løy, ikke opptatt. Var i Bergen.
Espen dukker opp på lørdag. Med blomster.
Beklager at jeg har vært borte. Det har vært så mye på jobben.
Var du i Bergen?
Han stivner med buketten.
Hvem sa det?
Det er ikke viktig. Hvorfor lyver du?
Lyver ikke. Trodde bare du ville bli lei deg, siden du ikke fikk være med.
Være med?! Med en baby? Hun kan jo ikke dra noe sted.
Espen, jeg trenger hjelp. Jeg får ikke sove i det hele tatt.
Vi får ansette barnevakt.
For hva? Du gir jo ikke noen penger.
Jo da! Betaler jo husleia, strømmen.
Og mat? Bleier? Medisiner?
Han tier. Så:
Kanskje du kan begynne å jobbe litt igjen? Halv stilling, bare. Barnevakt skaffer vi.
Sitter hjemme som om hun har ferie!
Da tar Ingrid opp Marius, ser på Espen og innser: Denne mannen elsker henne ikke.
Aldri gjort det.
Dra. Gå.
Hva mener du?
Ut. Kom ikke tilbake før du har bestemt deg for hva som betyr mest for deg: familien eller friheten.
Espen tar nøklene og går. I to dager. Så tikker det inn en sms: “Tenker.”
Og Ingrid sover ikke. Hun tenker også.
Tenk deg å være alene med tankene etter alt for mange måneder.
Mor ringer:
Ingrid, hvordan går det? Espen er ikke hjemme?
På jobbreise.
Lyver igjen.
Skal jeg komme og hjelpe litt?
Klarer meg.
Men mor kommer uansett.
Hvordan har dere det her da? Hun ser seg rundt. Kjære Ingrid, se på deg selv!
Ingrid ser i speilet. Ja, hun ser ikke mye ut.
Hvor er Espen?
Jobber.
Klokka åtte på kvelden?
Ingrid tier.
Hva skjer?
Da gråter Ingrid. Ordentlig. Høyt og fortvilet.
Han dro. Sa han vil leve for seg selv.
Mor er taus. Så sier hun stille:
Fy søren, for en drittsekk.
Ingrid blir overrasket. Mor banner jo aldri.
Jeg har alltid skjønt at Espen er svak. Men dette…
Kanskje det er min skyld, mamma? Burde jeg prøvd å forstå ham mer?
Ingrid, har du det ikke tungt?
Ingrid forstår plutselig at hun alltid tenkte på Espen, hans slit og komfort. Men aldri på seg selv.
Hva skal jeg gjøre?
Lev. Uten ham. Bedre alene enn med en sånn.
Espen kommer tilbake på lørdag. Solbrun. Tenkt på hytta, visstnok.
Kan vi snakke?
Ja.
De setter seg ved kjøkkenbordet.
Ingrid, jeg skjønner du har det tøft, men jeg har det heller ikke lett. Kanskje vi kan bli enige? Jeg hjelper med penger, besøker dere, men bor separat en stund.
Hvor mye?
Hæ?
Penger. Hvor mye?
Tja, ti tusen.
Ti tusen kroner. Til barn, mat, medisiner.
Espen, dra til helvete.
Hva??
Hørte hva jeg sa. Ikke kom tilbake.
Ingrid, dette er et tilbud, altså!
Tilbud? Du vil ha frihet? Hvor er min frihet?
Da sier Espen noe som setter alt på plass:
Hva slags frihet har du? Du er jo mor!
Ingrid ser på ham: Der er den virkelige Espen. En umoden egoist som ser morsrollen som en livslang dom.
I morgen går jeg til NAV. Søker om bidrag en fjerdedel av lønna. Etter loven.
Du våger ikke!
Jeg våger.
Han går og smeller med døra. Ingrid kjenner for første gang at hun puster lettere.
Marius gråter. Men nå vet hun at hun klarer det.
Det går et år.
Espen prøver å komme tilbake to ganger.
Skal vi prøve, Ingrid?
For sent.
Espen klager på at Ingrid er kald og avvisende. Uten å overbevise.
Ingrid ordner barnevakt, får seg jobb som sykepleier.
På jobben møter hun lege Andreas.
Har du barn?
En sønn.
Og faren?
Lever for seg selv.
De blir kjent. Andreas har med liten lekebil til Marius. De leker og ler sammen.
Ofte går alle sammen tur i parken.
Espen får høre om det. Ringer:
Barnet er ett år, og du driver med menn!
Hva trodde du? At jeg skulle vente på deg?
Men du ER mor!
Ja, og?
Espen ringer ikke mer.
Andreas er en annen type. Når Marius blir syk, kommer han med en gang. Når Ingrid er utslitt, tar han med dem til hytta.
Nå er Marius to år. Han kaller Andreas for onkel. Husker ikke Espen.
Espen har giftet seg igjen. Betaler bidrag.
Ingrid er ikke bitter.
Hun lever for seg selv hun også nå. Og det føles godt.
