Ola, er du seriøs? Igjen de ekle roser? Synnøve trakk i leppene mens hun studerte buketten. Jeg har sagt det hundre ganger: jeg liker peoner. Peoner, forstår du? Eller hører du meg i det hele tatt? Hva hører du egentlig?
Ola sto stille i døråpningen. Rødme kysset kinnene, og i blikket skimtet den skyldige, forvirrede uttrykket klar til å gjøre alt for hennes smil.
Beklager, kjære, jeg skal huske det. Neste gang blir det peoner, lover jeg.
Synnøve la buketten slappt på bordet uten å dufte på den. Rosene var vakre fyldige, burgunderfargede, med dråper av dugg på kronbladene.
…
Ingrid husket dagen da datteren først førte ham hjem. En høy, bredskuldret mann med åpent ansikt og grove hender en ingeniør. Ola så på Synnøve som om hun var verdens største underverk. Einar nikket godkjennende bak hennes rygg: en fornuftig fyr, seriøs.
…
De første halvannet året gikk som en drøm. Ola kjørte Synnøve til kysten, ga henne smykker både på og uten anledninger, lyttet tålmodig til endeløse historier om venner og kolleger. Men Ingrid begynte å merke det merkelige: datteren snakket om ham på en nedlatende måte, noen ganger med en dårlig skjult kjedsomhet, til og med med en foraktende tone «Ola kom med kake, kan du tro? Jeg er på diett», «Han ringer hele tiden, han henger seg fast som en klesklype». Hun håndterte hans gaver som om de var en plikt, ikke en gest.
I det andre året begynte kranglene. Eller rettere sagt, Synnøve begynte dem. Hun kjente en desperat kjedsomhet.
Elsker du meg egentlig? Eller? Elsker du meg? spurte hun ofte, som regel om kvelden. Det virker ikke sånn.
Synnøve, jeg har vært på jobb hele dagen
Akkurat! Hele dagen et sted, og jeg sitter her alene! Har du kanskje funnet en annen?
Ola unnskyldte seg, forklarte, sverget. Synnøve trakk seg tilbake i en dag eller to, før hun til slutt tilga ham. Han kom med blomster, en bok hun hadde ønsket, billetter til teater. Verden ble reparert til neste krangel.
Unnskyldningene kunne være alt. «Du sa ikke dette», «Du så ikke sånn», glemte å trykke like på et bilde, ble forsinket på jobben. Svare for fort på en melding betød at han surfet på telefonen i stedet for å jobbe; svare for sakte betydde at han ignorerte.
Det er nok! Vi går fra hverandre! var en setning som ofte fylte deres samtaler.
Hver gang kom Ola først for å be om tilgivelse. Synnøve holdt en pause: en dag, tre, en uke. Så smeltet hun litt av igjen.
En dag spurte Ingrid forsiktig:
Synnøve, elsker du ham egentlig? Eller er det bare praktisk?
Datteren fnøs:
Mamma, hvilke spørsmål er dette? Selvsagt elsker jeg ham. Han er bare så irriterende av og til, jeg har ikke krefter.
Fem år fløy i denne merkelige dansen: lidenskap krangel brudd forsoning. Ola fikk grå hår på tinningene, selv om han knapt var tretti. Han gikk ned i vekt, smilte sjeldnere, men holdt fast. Hvorfor? Ingrid forsto det ikke. Kanskje håpet, troen på at alt en dag ville bli lettere, roligere.
I sjette år bestemte han seg for å fri.
Ringen var vakker en tynn gullbånd med en liten, men klar diamant. Ola planla alt: reserverte bord på en god restaurant i Oslo, ordnet med musikere, skrev talet på et ark som han senere, flau, leste høyt.
Synnøve svarte «ja». Ikke med stort drama, men som om hun aksepterte en ekstra kake til kaffen. Hun tok på ringen, fotograferte den til sosiale medier og ringte venninnene.
Ingrid omfavnet sin fremtidige svigersønn kjærlig:
Ola, jeg er så glad. Virkelig glad.
Einar rakte fram hånden:
Velkommen inn i familien. Offisielt nå.
Planleggingen av bryllupet startet umiddelbart. Synnøve tok styringen: kjole fra en kjede i Oslo, fotograf med portefølje fra stjernene, levende orkideer på bordene. Ola nikket til alt, fulgte med på kartet, ga etter for hvert småbarnsveldig ønske. Han ville at dagen skulle være perfekt for sin kommende kone.
En måned før den avtalte datoen falt alt sammen.
Hva er dette? Synnøve pekte på menyen. «Regnbuen»? Mener du alvorlig «Regnbuen»?
Der er god mat, Synnøve. Vi prøvde den før, du likte den.
Likte den?! Jeg sa «Den hvite hagen»! Med terrasse! Med utsikt over fjorden! Og du gir meg en liten spisested!
De hadde ikke ledig plass på vår dag. Jeg ringte, de hadde allerede booket.
Hva? Du burde ha ordnet det! Tilbudt penger! Og du du bare! Synnøve kveilet av raseri. Det er nok! Bryllupet avlyses! Jeg orker ikke mer!
Hun kastet menyen på gulvet og stormet ut. Det var det vanlige scenarioet: hun skulle sitte hjemme og vente på en unnskyldning, Ola skulle komme, be om tilgivelse, hun ville såre ham i noen dager og så gi ham nåde. Men denne gang unnskyldte han seg ikke. Kanskje han var bare trøtt.
Neste dag kom Ola for å hente ting. Synnøve så ham pakke en barbermaskin, ladere, en gammel genser fra skapet.
Er du seriøs? hun trodde fortsatt ikke. Så går du bare så? Og forlater meg?
Ola lukket glidelåsen, så på henne lenge, med et tomt uttrykk.
Vær lykkelig, Synnøve. Sannelig
Og han gikk ut døren.
Synnøve ventet en uke, så to. Telefonen var tom. Ingen meldinger, ingen samtaler, ingen uventede besøk. Hun åpnet flere ganger en samtale til ham markøren blinket i det tomme feltet men skrev ingenting. Stoltheten lot henne ikke gi opp. Ola skulle alltid komme tilbake først. Han hadde alltid gjort det.
En måned gikk.
Kanskje han er syk? Synnøve vandret rundt på kjøkkenet. Eller på oppdrag? Eller kanskje jeg skal ringe ham?
Ingrid rørte i gryten med lapskaus.
Mamma, si noe!
Hva skal man si, Synnøve? Du slapp ham han gikk.
Jeg slapp ham ikke! Jeg
Hva?
Hun falt stille, uten svar.
To måneder senere kom kollegaen hennes, Kari fra regnskap, tilfeldig inn i lunsjen:
Du, jeg så Ola i går med en jente. En pen, lys jente.
Synnøve mistet gaffelen.
Med hvem?!
Vet ikke. En ny jente, ser ut til å le. De lo, holdt hender så søtt at det knuste tennene mine.
Den kvelden begynte Synnøve å grave i Olas sosiale medier. Profilen var åpen hun hadde lenge bedt ham om å fjerne privatinnstillingene. Ingen nye bilder, men i vennelisten dukket et ukjent navn opp: «Katrine Solberg». En ryddig profil med landskap og katter. På avataren en kvinne på rundt tjuefem med et mildt smil.
Synnøve bladde gjennom siden til klokken tre på natten.
Ingrid så datteren endre seg. Selvsikkerheten forsvant, en kald latter lyste i blikket. Synnøve gikk ned i vekt ikke på den måten hun ønsket, men på en usunn måte, ble sløv. Darke karsåper under øynene. Irritabel til kanten av hysterisk.
Dette er alt hans skyld! ropte hun på foreldrene. Seks år! Seks år med livet, og så kaster han meg! For en ubetydelig mus?
Du kastet ham selv, minnet Ingrid henne lavt.
Det er noe annet!
Hva er da annet?
Synnøve klarte ikke å forklare.
Et år fløt forbi både stille og smertefullt. Synnøve fulgte Olas liv gjennom telefonen: her på grill med Katrine, der på konsert med et band, så et bilde med teksten «Flyttet!». En felles leilighet. Et samliv. Alt han hadde drømt om med henne. Så dukket et bilde av en ring på en tynn kvinnelig finger. «Jeg sa ja!», stod det, med tre hjerter.
Ingrid snublet over innlegget ved en tilfeldighet mens hun skled gjennom strømmen. Katrine strålte på bildet. Ola sto ved siden av, igjen med et smil og levende øyne. Som før, før all gleden hadde blitt sugd ut dråpe for dråpe.
«Bra gjort, Ola», tenkte Ingrid. «Endelig.»
Synnøve forsøkte å finne nye forhold. Igor holdt i fire måneder forsvant etter en krangel om en forsinket bursdag. Sergei var to måneder, løp når Synnøve laget scene på en restaurant med hans kollegaer.
Alle menn er like! ropte hun på en ny eks, mens hun satt på kjøkkenet hjemme. Upålitelige, egoistiske!
Einar tygde tyst på kjøttbollen. Ingrid helte te og tenkte på hvor merkelig livet var. Datteren stirret på telefonen, bladde gjennom andres lykkelige bilder, vendte stadig tilbake til andres små øyeblikk.
Ingrid smilte. Hun var glad for at Ola klarte å slippe taket fra Synnøve. Ja, dette var hennes datter. Men Ingrid visste hvilken karakter hun hadde.
Ved en familiekveld spilte Synnøve en gammel plate igjen.
Ola var i hvert fall tålmodig. De andre de blir lett fornærmet!
Kanskje problemet ligger i dem? foreslo Einar lavt.
Hva mener du, pappa?
Han trakk på skuldrene:
Bare sånn. Tredje mann på et år går. Merkelig tilfeldighet.
Synnøve rødmet:
Så jeg er skyldig, altså?!
Foreldrene forble stille. Noen ganger er taushet mer talende enn ord.
Senere, mens Ingrid vasket opp, tenkte hun på hvordan hun skulle forklare det åpenbare for datteren. At kjærlighet ikke er et spill hvor man kan trykke på «lagre» og returnere til et behagelig øyeblikk. At tålmodighet ikke er uendelig. At manipulering spiser tilliten sakte, som rust angrep metall.
Synnøve anklaget verden for urettferdighet og ventet på sin prins på hvit hest en som ville tåle hennes innfall i all evighet.
Ingrid tørket den siste tallerkenen og satte den i skapet. Gjennom den åpne dørkarmen så hun datteren i stuen, igjen begravd i telefonen, bla gjennom andres liv. Hun visste at Synnøve hadde sett bilder av Ola og Katrine, deres glade ansikter og forelskede blikk. Ingrid fulgte også Olas liv fra avstand.
Tredve år siden tok Ingrid første gang den lille jenta i sine armer og lovet å beskytte henne mot alle farer. Men Synnøve hadde valgt sin egen ensomhet. For å bli lykkelig måtte hun endre seg. Eller så ville hun aldri forstå hva det vil si å være kone og mor.
