EN GAVE TIL MEG SELV
Sissel Hansen en pen, blåøyd brunette på litt over femti, med fine former selv om hun var litt rundere enn før, sto ved vinduet på en femstjerners hotell-suite, sippet til en nøttelikør og tenkte:
“Nå har det blitt sånn… Skilt, middelaldrende kvinne, alene, på et hotell for forelskede par. Heldigvis er det en suite og ikke et motell med utsikt over parkeringsplassen det hadde sett ordentlig pinlig ut.”
Hun var sikker på at romantikken døde ut for tjue år siden, omtrent samtidig som barna hennes smalt med dørene og gikk gjennom puberteten. Menn dukket av og til opp i livet hennes, men det endte alltid med skuffelse og nesten depresjon. Til slutt slo hun seg til ro med at et forhold ikke var noe for henne.
Så dukket han opp hennes digitale beundrer. Skrev meldinger som fikk henne til å rødme og trekke skuldrene tilbake. Hun hadde lyst til å ramme dem inn og henge dem på kjøleskapet både for å lese dem igjen og for å holde seg unna selve kjøleskapet. Noen ganger mistenkte Sissel at han enten gikk på skrivekurs eller bare hadde for mye fritid.
Hun ble Sisse igjen. Kjøpte seg en kjole som gjorde kollegaene grønne av misunnelse, en BH til prisen av en innenlandsbillett hos SAS, og begynte å gå på treningssenter. Hun gjorde knebøy med en iver som om verdens skjebne stod på spill.
“Hvis jeg dævver av knebøy i morgen, skal dere begrave meg i denne kjolen. Det kan eksen bare angre på,” spøkte hun mørkt til venninnene.
De møttes til slutt. Og det gikk strålende. Detaljene egner seg ikke på trykk, men speilbildet hennes etterpå viste en yngre, gladere Sisse.
Den andre daten ble ikke noe av. De hadde valgt en sjarmerende kystby for å gjøre det litt ekstra romantisk. Sissel planla, gledet seg og pakket, men han… ble rammet av et akutt blodtrykksfall like før, og der satt hun alene, på hotell i en fremmed by. Helsen tåler tydeligvis ikke stress lengre. Skjebnen ga henne et vink: “Du får ikke ta alt for gitt, jenta mi.”
Sissel satte seg ved vinduet med glasset og forsøkte å se det hele litt rasjonelt:
“Men pytt, hva skal jeg fortelle barnebarna? ‘Bestemor, hvordan fant du ungdommen på nytt?’ ‘På flyplassens parkeringsplass, ventende på en mann med blodtrykksmedisin.’ Snakk om romantikk!”
Neste morgen dro Sissel i spa og bestemte seg: “Nå er det nok, kjære. Nå skal du lage fest for deg selv, på dine egne premisser.” Spa-damen roste huden hennes og sa den strålte. Sissel så i speilet og tenkte at gløden nok mest kom fra alle oljene.
Byvandringen var fantastisk. Guiden, høy og sølvhåret med fløyelsmyk stemme, ledet gruppen gjennom brosteinsgatene. Ved siden av henne skravlet en eldre dame i joggedress, men Sissel hørte bare på guiden. Han snakket om middelalderens slag, og Sissel tenkte: menn har kriget om byer i alle tider, kvinner har kjempet om oppmerksomheten. Balansen holder seg, på et vis.
Du må prøve eplekaken her, sa guiden og tok gruppen med til byens beste konditori, mens han så rett på henne.
Eplekaken var helt nydelig. Så god at Sissel nesten ble forelsket i butterdeig og epler. “Dessuten, til forskjell fra menn, kan du alltid stole på at kaka leverer,” humret hun for seg selv.
Deretter litt shopping: et ravsmykke og en turkisblå kjole, så tettsittende at hun blunket til sitt eget speilbilde. Kjolen var så vågal at Sissel ikke visste om hun turte bruke den men det hindret henne ikke i å kjøpe den.
På flyet hjem kikket Sissel ut av vinduet. Byen forsvant i horisonten, sammen med de store romantiske forventningene hun hadde hatt.
Vel, kanskje de møtes igjen, kanskje ikke. Heldigvis er ikke livet over av den grunn. Ny garderobe, noen ferieturer og kanskje enda et stykke eplekake venter med eller uten følge.
“Og om det blir uten, så får det i det minste være med en kule vaniljeis,” smilte hun og lente seg tilbake i setet.
Sissel sovnet, trygg i troen på at noen ganger er det aller viktigste å være en gave til seg selv.
JEG ER MIN EGEN GAVE
