Jeg er 50 år og bor fortsatt hjemme hos foreldrene mine, helt siden jeg ble gravid. Sønnen min har til og med rukket å fylle 20 nå.
Jeg har både en bror og en søster, og begge har sine egne hjem så de har liksom sluppet unna. Storebroren min er advokat (selvfølgelig, han kunne ikke bare bli noe vanlig), og lillesøsteren min er gift og bor med mannen sin som om livet alt skulle være på stell. Jeg har for lengst hatt nok inntekt til å kjøpe min egen leilighet eller kanskje kjøpe fars hus. Joda, jeg har prøvd. Men det skjærer seg alltid i papirarbeidet, sikkert fordi det skal være litt vanskelig bare for spenningens skyld. Det eneste jeg forlanger, hvis jeg kjøper huset, er at det skal stå i pappas navn så lenge han lever. Han skal vite at jeg aldri vil la ham stå på bar bakke. Noe endelig er det ennå ikke blitt ut av det.
Pappa er over 70 nå og temmelig rett på sak eller, egentlig ganske brysk om jeg skal være ærlig. Ikke at han ikke vil, men han klarer bare ikke alt det han en gang kunne slik det blir for de fleste når årene løper fra dem. Han har vært enkemann i fire år, og moren min mangler oss hele tida, enten vi vil innrømme det eller ikke.
Jeg jobber, og sønnen min jobber. Sammen dekker vi det meste av utgiftene hjemme regninger, mat, dagligvareinnkjøp. Pappa bidrar litt når pensjonen kommer på konto, men han har blitt skikkelig gjerrig og litt mistenksom med årene. Storebror kommer på lynvisitt en halvtime to ganger i året, for å telle rynker, tror jeg. Søstera mi, som forresten ikke jobber, hjelper til for et symbolsk beløp hun lager middag og holder et øye med pappa mens jeg og sønnen min er på jobb.
Pappa, altså, han spiser ikke om vi ikke serverer ham maten ferdig på fatet. Han løfter ikke akkurat en finger hjemme, annet enn å leke litt med hunden min, se på videoer, eller sove på sofaen. Det han er mest bekymret for, er at det ikke skal være nok telys i huset og på gravlunden og så, selvfølgelig, for hunden min hans bortskjemte barnebarn. Hun ligger majestetisk i senga mens han tar seg en dupp.
Av og til kjefter jeg litt, for enkelte måneder tar jeg hele regninga for både huset og maten og alt annet. Men så kommer jeg på hvor heldig jeg er som faktisk kan ta vare på faren min, holde ham med selskap, bekymre meg litt, skravle med ham og le sammen og se hvor glad han er i både sønnen min og hunden. Han har gitt meg alt han kan helt siden jeg kom til verden. Nå er det min tur til å betale tilbake, med samme kjærlighet og innsats som han alltid ga gjennom min omsorg, økonomiske støtte, samt følelser og tid.
Noen sier jeg burde finne meg noe eget, stifte et nytt bo. Men jeg har slett ikke lyst, og jeg kommer heller ikke til å gjøre det. Hvem skal være der for pappa hvis noe skjer i løpet av natta, eller midt på dagen for den saks skyld? Det er en vond tanke å se ham for meg, alene hjemme, bare omringet av minner og lengsel, eller at han skulle dra på butikken og tryne i snøen. Noen ganger går han ut på egenhånd, men vi vet alltid hvor han er, og følger ham, som til legen for eksempel. Jeg kunne aldri leve med hjertebank og dårlig samvittighet etter alt han har gjort for meg.
Og hvordan han enn er sparebluss, gretten, ordentlig sint noen ganger, andre ganger glad, eller bare sliten og full av bekymringer så er han fortsatt min far. Og det er kanskje mest takket være ham (og mamma) at jeg er blitt den jeg er.
Hva skal jeg etterlate sønnen min når den tid kommer? Jeg håper jeg gir ham evnen til å jobbe, å stå på og ordne seg i livet, gir ham en utdannelse, og kanskje et godt eksempel hvis jeg er heldig. Og kanskje, hvis alt går som jeg håper, kan han få overta bestefars hus men bare under forutsetningen jeg allerede nevnte: pappa skal stå som eier så lenge han lever, selv om det er jeg som betaler.
