Uglen
Ingrid satt godt til rette i sofaen på det lille kaffehuset og ventet på bestillingen sin. Hun pleide ofte å stikke innom her for en cappuccino og noen skoleboller for å lyse opp morgenen før arbeidsdagen.
Utenfor dalte snøen stille ned. Med velbehag tok Ingrid en sipp av den varme kaffen. Ved bordet overfor satt to jenter. Sannsynligvis venninner.
Du, her om dagen møtte jeg den nye dama til eksen min. Altså, jeg sier det bare… ikke akkurat ei skjønnhet! Hva ser han egentlig i henne?
Kanskje hun lager god fårikål? Eller er det magiske triks på soverommet? lo venninnen hennes.
Nei, slutt da! Se her på bildet på Facebook. Ikke akkurat ansikt til å dra kjensel på.
Jentene fniste, og Ingrid stivnet til. Hun kom til å huske de gamle ordene fra moren, som hun hadde overhørt i prat med sin far da hun bare var sju år gammel: “Vår lille Ingrid er jo ikke akkurat vakker. Ansiktet fikk hun ikke, så hun får heller gjøre seg bemerket med det hun gjør.”
Den voksne Ingrid hadde alltid vært nøye med utseendet. Uansett hvor mye hun prøvde, følte hun seg aldri pen nok. Moren kunne ofte si: “Hold hodet høyt, jenta mi. Du må ta det igjen på vettet. Lær, jobb hardt, så du ikke blir sittende alene.”
Da hun gikk på skolen, skammet hun seg over sin rare fasong og barnslige kropp. På universitetet lærte hun seg å kle seg med stil og å sminke seg smakfullt. Hun fikk seg til og med kjæreste. Men han kunne slenge ut kommentarer om “platt bakende” eller “store føtter som nisser”. Ingrid innså at selv om hun var klok, var det ikke sikkert noen ville elske henne for det. Hun forsonet seg og levde videre.
Etter å ha drukket opp kaffen og spist bollen, skyndte hun seg til jobb. I lunsjpausen måtte hun innom venninnen Signe for å mate katten og vanne blomster. Signe hadde reist et par uker til Gran Canaria, og mannen hennes var sjelden hjemme. “Om han tilfeldigvis er der, så bryr han seg neppe om Ingrid,” tenkte Signe, og dro avslappet på ferie.
Hjemme hos Signe helte Ingrid først opp mat til søvnige Pusur, før hun tok fatt på blomstene. Musikken fløt gjennom veggene. Ingrid kjente igjen melodien og begynte å synge med: “En stjerne skinner i natt, vi er langt hjemmefra…” Plutselig følte hun seg så lett og fri i denne leiligheten, midt blant blomstene og tonene. Før hun visste ordet av det, danset hun forsiktig og smilte til sitt eget speilbilde.
Så hørte hun stemmer bak seg.
Ingrid snudde seg og fikk øye på to menn. Tor! Mannen til Signe. Og ikke alene, heller. Begge så like overrasket ut. “For en forferdelig flause!”, tenkte Ingrid mens hun glødet i ansiktet.
Hei, Ingrid. Dette er min venn Knut. Vi skulle bare hente noen papirer. Du danset så fint at vi ble stående og se. Unnskyld at vi forstyrret.
Jeg… eh… Signe spurte om jeg kunne hjelpe.
Hun hastet mot utgangen, men tråkket på halen til Pusur, mistet balansen og gikk rett i gulvet. Alt ble svart.
Da hun våknet, var det i en sykehusseng.
Hei der. Hvordan går det? Jeg heter Liv, og er din romvenninne. Du har fått en liten hjernerystelse, men legen sier det går bra. Det har vært en bud med pakke, og en ung mann med blomster til deg, sa Liv muntert.
Takk, var alt Ingrid klarte å svare.
Hun reiste seg sakte, gikk bort til vinduet og åpnet posen. Det var frukt, juice og hennes elskede skoleboller. Sikkert fra Signe og Tor.
Hun tok tak i blomstene, og der lå en lapp. “Kjære Ingrid, god bedring. En så pen jente som deg hører ikke hjemme på sykehuset. Bli med meg på blomsterutstilling jeg tar ikke nei for et svar. Hilsen Knut.”
Ingrid gravde ansiktet ned i hvite krysantemum, lukket øynene av glede, og løp bort for å klemme Liv.
Skjønnhet trenger ikke å være prangende og synlig. Hver kvinne har sin. Noen ganger er den varm og kommer innenfra…
