Det hele startet som en helt vanlig planlegging av sommerferien. Kona mi og jeg, vår gode gamle SUV, en rute på over tusen kilometer én vei og den deilige følelsen av avreise i magen. Vi har alltid likt bilferier: du styrer tempoet selv, stopper akkurat der du har lyst, og kan ta avstikkere på impuls. Ingen tog som er forsinket, skrikende barn bak tynne kupevegger eller kansellerte flyavganger.
Men denne gangen gjorde vi en tabbe vi røpte planene våre for andre.
På en middag med en blandet venninnegjeng klarte jeg å nevne at vi om noen uker skulle kjøre sørover med bilen.
Åh! Når er det dere drar, da? spratt det ut av paret som satt på andre siden av bordet.
Det var Kristian og Ingrid. Vi var ikke nære venner, men traff ofte på hverandre gjennom felles bekjente.
Vi drar den femtende, svarte jeg, uten å ane at jeg burde passe på hva jeg sa.
Men da passer det jo perfekt for oss! Kristian la fra seg gaflen og så opprømt på oss. Vi har ferie fra sekstende, vurderte tog, men alt er utsolgt eller dårlige plasser. Kan vi sitte på? Vi kan dele bensinen, det blir både billigere og hyggeligere. Vi er et rolig par, lover.
Jeg sendte et blikk til kona mi hun behøvde ikke si det høyt. Hennes nei var lett å lese på ansiktet. Jeg begynte å gjøre unnskyldninger om at bilen var fullpakket, og at vi kjører rolig og stopper ofte.
Slapp av, vi har bare én koffert på deling! ga ikke Kristian seg. Og nå om dagen er jo bensin som gull. Dette er sjanse til å dele utgiftene og det er jo ren besparelse. Hjelp oss, vi er da ikke fremmede folk.
Vi ga etter. Argumentet om å spare penger ble avgjørende, og det føltes for flaut å si nei ansikt til ansikt. Litt feighet, som skulle koste oss de neste to ukene.
Vil du unngå trøbbel ikke vær altfor snill
Vi avtalte å møtes utenfor inngangspartiet vårt klokka fem om morgenen. Kona og jeg var klare til tiden. Bagasjen var sirlig stablet: våre vesker, vann, verktøy, tepper. Kristian og Ingrid kom tre kvarter for sent.
Taxisjåføren rotet seg bort, sa Ingrid uten unnskyldning, mens hun trakk på en koffert på størrelse med et kjøleskap og noen poser med mat på veien.
Vi ble jo enige om minimalt med bagasje, sa jeg, lettere oppgitt.
Ingrid er jo jente, hun må skifte klær, humret Kristian.
Det måtte tetris-innpakking til for å få plass til alt sammen.
En time ut i kjøringen begynte marerittet. Ingrid syntes det var for varmt så vi skrudde opp aircondition. Ti minutter senere frøs Kristian. Musikkvalget mitt passet dem ikke. Så kom det på løpende bånd: stoppe for do, kaffe, strekke på beina, ta en røyk.
Ruten min, nøye planlagt for å unngå køområder, ble ødelagt. I stedet for få, planlagte stopp, ble vi som en hvilken som helst rutebuss.
Kulminasjonen skjedde på en bensinstasjon.
Jeg fylte fullt tank, det ble 3 500 kroner. Da jeg satte meg bak rattet, satt Kristian og tygde pølse.
Skal vi vippse for bensinen? spurte jeg.
Vi tar det på slutten, letter å fordele da, viftet Kristian bort.
Det likte jeg dårlig, men kona min hvisket: Slapp av, de ordner det når vi kommer frem. Jeg lot det ligge. De betalte heller ikke for bomringene, og spurte ikke om summen.
Hele turen spiste de sine egne nistepakker som drysset brødsmuler utover setene. Da jeg ba dem være litt mer forsiktige, lo de bare:
Slapp av, det er jo bare en bil, du kan støvsuge etterpå.
Vi kom frem langt på natt, mest utmattet av selskapet, ikke av selve kjøringen.
Vi satt jo bare på, vi
Neste morgen, etter en god natts søvn, møttes vi på det felles kjøkkenet i gjestehuset. Jeg fant frem boka jeg hadde brukt til å notere alle utgiftene.
Så, sa jeg rolig. Bensin: 12 000 kroner. Bom: 2 500. Totalt 14 500. Vi deler på to, så 7 250 kroner fra dere.
Kristian hostet i teen, og Ingrid sperret opp øynene.
Hva mener du?! Sju tusen for oss? utbrøt hun.
Ja, vi avtalte å dele utgiftene, svarte jeg.
Kristian satt fra seg koppen og sa:
Men hør nå! Du hadde jo kjørt turen uansett. De pengene hadde du brukt uansett, med eller uten oss. Bilen er din, du hadde betalt bensin uansett. Vi satt bare på.
Vi avtalte på forhånd, svarte jeg, stadig mer irritert. Jeg har pakket om bilen for å få plass til dere, tålt ulemper og ekstra stopp. Halvparten av kostnadene, det var avtalen.
Kom igjen da, vi hadde det jo hyggelig! fnyste Ingrid. Skal du virkelig ta betalt av venner? Hadde vi visst dette, hadde vi heller funnet en blablacar eller noe billigere.
En annen sjåfør hadde kastet dere ut langs veien for mas og gris, klarte ikke kona mi å la være å bemerke.
Ok, avsluttet Kristian. Vi kan strekke oss til tusen, ett og et halvt eller noe sånt. Men betale halvparten, når du skulle den veien uansett? Glem det, vi har lagt opp feriebudsjettet vårt.
Da reiste jeg meg.
Glem pengene. Dere får regne det som en gave fra meg. Men hjem må dere finne ut av selv.
Hva?! Kristian spratt opp. Vi har jo ingen billetter hjem! Vi avtalte jo t/r!
Vi avtalte å dele utgiftene. Dere holdt ikke avtalen. Ha en god ferie.
Ferien hver for oss og hjemreisen
De neste ti dagene så vi dem knapt, selv om vi bodde på samme sted. Et par ganger vi møttes på stranda, snudde de ryggen demonstrativt til oss.
Dagen før vi skulle hjem tikket det inn en SMS fra Kristian: Greit, vi vippser tre tusen totalt for begge veier. Kan vi sitte på? Vi får ikke billetter hjem, og Ingrid blir bilsyk på buss.
Jeg svarte ikke.
Vi pakket i fred og ro, sjekket olje, la inn det vi skulle, og kjørte av sted i soloppgangen. Hjemturen ble som en drøm: ingen mas, vår egen musikk, og stille, rolige pauser akkurat når vi selv ønsket.
En stund senere fikk vi høre via felles kjente hvilken “ufyselig type” jeg hadde vært som kunne forlate venner i nød langt hjemmefra på grunn av noen tusenlapper. Kristian og Ingrid kom seg hjem med flere bussbytter, brukte masse penger og nerver, og slenger nå gjerne med leppa om oss.
Men vi lærte noe: Nå, hvis noen sier Åh, skal dere til hytta? Kan vi sitte på?, så svarer jeg høflig, men bestemt: Beklager, vi foretrekker å kjøre alene.Neste sommer pakket vi bilen uten å si et ord til noen. Bare oss to, kaffe på termos, radioen lavt, endeløse veier foran oss og et nytt motto bak i hodet: Alle reiser er best når du bestemmer hvem som får sitte på. Noen lærer kanskje aldri, men vi hadde lært for livet. Stille smilte vi til hverandre over rattet i morgensolen, og visste allerede at årets beste eventyr var det vi holdt for oss selv.
