«Mamma er 73, jeg tok henne hjem til oss, og etter to måneder skjønte jeg dette var en feil». Opp klokken seks, bråk med gryter, «Du holder kniven feil»
Da jeg kjørte mamma fra hennes lille leilighet på St. Hanshaugen til vår romslige bolig på Skøyen, blandet duften av hennes gamle parfyme seg med den lune lukten av fersk gjærbakst. Hun hadde stått opp tidlig for å bake boller «til turen». På baksetet satt hun med vesken i fanget og pusen Sigurd trygt plassert ved siden av. Hun så på meg og sa lavt: «Tusen takk, kjære. Jeg skal prøve å ikke være til bry.»
Jeg er førtito, kona mi Kari er trettisju, og vi har to barn Synne på elleve og Vilja på sju. Pappa døde for tre år siden, og jeg har sett mamma visne litt for hver måned hun har vært alene. Jeg ringte henne daglig, kom ofte på besøk i helgene, men skammen over at hun satt der for seg selv forsvant aldri. Da hun i vinter falt på isen utenfor blokka og brakk armen, tok jeg avgjørelsen: nok er nok, hun må bo hos oss.
Kari var forsiktig, men hun protesterte ikke. Barna jublet bestemor, boller, eventyr på senga! Jeg var sikker: dette skal vi få til, vi er jo en familie.
Nå, to måneder senere, sitter jeg på kjøkkenet klokken seks tretti og hører mamma brase med kasseroller. Jeg tenker i stillhet: som jeg tok feil.
Første uke honningmånedens illusjon
Mamma flyttet inn og gikk straks i gang med å skape sitt nye hjem. Hun fikk den største soverommet, ny, dyr Jensen-madrass, den gamle yndlingsstolen hennes plassert i det store vinduet. Hun strøk hånden over veggene, smilte og sa stadig: «Så godt det er å være med dere.»
I begynnelsen holdt hun faktisk tilbake. Leste krim i senga, så på NRK om kvelden, og kom bare ut til middag. Vi kjente alle en spesiell varme dette, dette er en ekte familie.
På femte dagen våknet jeg av lyden av en visp. Jeg tuslet ut, og der sto mamma i morgenkåpe og pisket røre til lapper.
Mamma, hvorfor står du så tidlig opp? spurte jeg søvnig.
Jeg står alltid opp klokka seks, gutten min, svarte hun kjapt, en gammel vane. Kan ikke ligge til over åtte som dere. Tenkte å lage lapper til frokost, barna elsker det.
Jeg ville si at barna ikke kommer seg opp før halv åtte, og at hverdagsfrokosten ofte er knekkebrød, men jeg tiet. Lot henne holde på det gjorde henne tydeligvis glad.
Andre uke når gode intensjoner blir kvelende
Det var aldri lappene som var problemet. Problemet var at mamma ikke vet hvordan hun skal være usynlig. Opp hver bidige morgen klokka seks vannet spruter, grytene slår mot komfyren, stoler dras, skapdører smeller. Ved sju er huset våkent, enten vi vil eller ikke.
Jeg forsøkte å si det mildt:
Mamma, kanskje du kan vente litt med å stå opp? Vi sover fortsatt.
Men kjære deg, jeg tråkker jo på tå! svarte hun oppriktig overrasket.
På tett tåspiss. Med jerngryter.
Hun lager mat. Hele tiden. Uten å spørre. Vi kommer hjem fra jobb, og finner kjøttkaker, fløtegratinerte poteter, lapskaus, salat, saft, rundstykker. Mengder det er fysisk umulig å spise opp.
Kari prøvde forsiktig å forklare:
Anne-Sofie, tusen takk, men vi prøver å spise lettere på kvelden kylling, grønnsaker. Jentene må ikke spise for mye fett.
Mamma ble irritert:
På diett, sier du? Barn vokser, de trenger kjøtt! Dere fø på dem salat Synne er jo tynn som en strek, og Vilja er blek.
Så tok det seg opp igjen kjøttkaker, boller, pølser, kringler. Kjøleskapet knaket. Kari bar ut gryte etter gryte med sur suppe, og jeg så hvordan hun beit tennene sammen.
Tredje uke når kommentarer blir uutholdelige
Men det var ikke maten som var verst. Marerittet startet for alvor da mamma begynte å kommentere alt Kari gjorde. ALT.
Kari vasker gulv mamma ved siden av:
Å nei, Kari, du vrir moppen feil vei. Sånn blir det vått. Her, du må gjøre det slik.
Kari koker pasta:
Du skyller pastaen!? Der forsvinner alle næringsstoffene! Nå skal jeg vise deg.
Kari henger opp tøy:
Ih! Det må du aldri gjøre, det blir jo uttafor. Se her, sånn skal det gjøres.
Kari tørker støv:
Helt forgjeves med tørr klut. Litt vann og noen dråper eddik, det har jeg bestandig brukt!
Enhver bevegelse og hver minste detalj ble ledsaget av kommentarer, råd, formaninger om «rett måte». Mamma gjorde det ikke for å være slem det var hennes måte å hjelpe, lære bort, gi omsorg. Men Kari begynte å gå stille i dørtersklene, konstant på vakt er svigermor på vei med nok et råd?
En kveld satt Kari på soverommet og gråt lydløst. Jeg satte meg ved siden av henne og la armene rundt henne.
Hva har skjedd?
Jeg orker ikke mer, Mats, snufset hun. Jeg klarer ikke å føle meg dum og hjelpeløs i mitt eget hjem. Hun lærer meg å skjære brød! Jeg har vært gift i tjue år og oppdratt to unger, og hun skal vise meg hvordan jeg holder en brødkniv!
Dagen etter prøvde jeg å snakke med mamma:
Mamma, vær så snill, slutt å korriger Kari hele tiden. Hun er voksen, hun har sine egne måter.
Mamma ble fornærmet:
Mener du at jeg gjør noe galt? Jeg vil jo bare hjelpe! Gi henne det beste fra meg. Og dere bare «hold deg unna, det er ikke nødvendig». Så betyr jeg ikke noe lenger?
Hun trakk seg inn på rommet, rød og blank i øynene. Jeg kjente meg revet i stykker mellom de to viktigste kvinnene i livet mitt.
Fjerde uke når privatlivet forsvinner
Men det aller verste var ikke maten eller kommentarene. Det var at det ikke lenger fantes personlig rom i huset. Våre store, lyse leilighet føltes plutselig som et trangt fengsel.
Mamma var overalt. I gangen, på kjøkkenet, i stuen. Aldri bare på sitt rom alltid klar for «å hjelpe», «å være med familien», «å være til nytte». Jeg og Kari fikk aldri tid alene straks vi hvisket sammen, dukket hun opp: «Hva hvisker dere om?»
Barna listet seg, ikke lenger lekende og uforstyrret bestemor hysjet: «Stille, naboene hører!» Musikk over kjøkkenradioen var forbudt mamma skar grimaser: «Hvorfor så høyt?» Kari kunne ikke invitere venninner mamma satte seg ved bordet og begynte å fortelle om gamle dager, stjal ordet, lot ingen slippe til.
Når barna skulle sove, tok mamma over stua og skrudde opp lyden på «Hotel Cæsar». Jeg og Kari ble sittende på kjøkkenet med lav stemme, telte timene til morgendagen.
Nærhet? Borte. Helt vekk. Ikke engang på soverommet kunne vi være alene tynne vegger, mamma våknet av det minste, sto opp for å gå på toalettet flere ganger. Engang hvisket Kari: «Nå kommer hun igjen! Jeg klarer ikke mer.»
Vi ble som fremmede i vårt eget liv. To måneder uten intimitet, uten samtaler, uten bare å kunne lene oss til hverandre på kjøkkenet uten frykt for en bestemor som plutselig står bak oss og spør: «Vil dere ha te?»
Kokepunktet krangelen som forandret alt
I går kom jeg sliten hjem fra jobb. Alt jeg ville, var å sette meg på sofaen og slappe av. Møter mamma som står over Kari og demonstrerer hvordan man bretter barneklær riktig. Kari står helt stille, blek og innbitt. Mamma løfter plagg etter plagg:
Se, sånn blir det skrukkete. Du må gjøre sånn, jeg har jo vist deg hundre ganger!
For første gang mistet jeg besinnelsen.
Nok, mamma! Slutt å lære Kari å leve! Dette er hennes hus, hennes ting, hennes barn! Hun vet hvordan man bretter klær!
Mamma ble hvit i ansiktet, leppene skalv:
Jeg er altså bare i veien. Det skulle dere bare ha sagt. Dere skulle latt meg være. Jeg er bare til bry.
Hun gikk inn på rommet og gråt. Kari så ned i gulvet. Jentene tittet forskremt på meg fra gangen. Jeg følte meg som verdens dårligste menneske.
Men på samme tid jeg pustet ut for første gang på månedsvis. Endelig fikk vi sagt det vi tenkte, det ingen turte å si.
Hva jeg har lært etter to måneder
Tidlig i dag sto jeg ute på balkongen med kaffekoppen og så utover byen, fulgt av tunge tanker. Mamma er god, hun elsker oss, hun vil bare hjelpe. Men hun klarer ikke leve i andres hjem uten å invadere det.
Hele sitt liv har hun vært familiens sjef. Bestemt, lært bort, styrt. Som syttitreåring kan hun ikke bare bli en passiv gjest. Å bo hos sønnen betyr for henne fortsatt å være kvinnen som har oversikt.
Jeg forstår nå at kjærlighet til foreldre ikke nødvendigvis betyr å bo sammen. Man kan elske, støtte, hjelpe økonomisk, komme innom hver dag men bo hver for seg. Tre generasjoner under ett tak er sjelden lykke. Det er som oftest kompromisser, ofre, taushet og stigende irritasjon.
Om en uke flytter mamma tilbake til sin leilighet på St. Hanshaugen. Jeg skal pusse opp der, hyre inn en hjemmehjelp tre ganger i uka. Jeg kommer oftere innom, ringer hver kveld. Men bo sammen? Aldri mer. Avstand er ikke alltid avstand noen ganger er det limet som holder oss sammen.
Kunne du bodd tett på foreldrene dine på gamle dager, eller river det familien i stykker? Er det egoistisk eller fornuftig å la eldre bo for seg selv? Har du prøvd hvordan gode intensjoner kan bli et mareritt for alle involverte?
