Du tror ikke hva som skjedde i går, men jeg må bare fortelle deg det. En gammel feiemann ved navn Mikal hadde nettopp sluttet å feie innspurten ved søppeldammen i en bakgård i Oslo. Plutselig kom en skinnende, mørkegrå bil fra utenfor byen, med tonede vinduer så du ikke noe av innredningen. Det var en luksusbil tydeligvis en importert sportsbil, helt ny og verdt flere hundre tusen kroner og ingen i nabolaget hadde sett noe likt før.
Mikal trodde den var på vei til noen av beboerne, men bilen stod bare og surret litt før den rullet bort mot søppelkassene og stoppet. Døren ble åpnet en liten smule, og på betongflaten fløy en stor gråklattet duk som så ut som en gammel skrape. Mikal rynket pannen, sukket og tenkte: «Hvilke tullete folk, de klarer ikke engang å kaste søpla i containeren, så må de ha noen som kaster dette her også.»
Han gikk bort for å rydde opp, men akkurat da dukken rullet bort bak containerne, krøp det noe levende ut av den. Mikal kastet et blikk mellom den ståltjernet og søppelkassene og oppdaget en stor grå katt, som krøp sammen i en nesten hjelpeløs stilling.
«Hva i all verden har skjedd her? Hvorfor har du blitt kastet ut av nabolaget vårt?» mumlet han. «Det er jo som om noen kaster bort både valper og kattedyr, men nå har de kastet en voksen katt! Hvem har trengt så’n fyr, og trenger han virkelig å bo her ute på bakken?» Han ropte oppmuntrende: «Kom deg opp, ikke vær redd, så kommer ikke søppelbilen og kaster deg inn i en container!»
Katten var fortsatt helt stille, krøp enda mer inn i seg selv som en struts som har mistet bena. Mikal ristet på hodet og fortsatte videre med feiingen, mens han mumlet: «Det er folk som kaster alt mulig, men nå har vi en helt ny innbygger i bakgården.»
Da søppelbilen kom, spratt den skremte katten ut av gjemmestedet sitt og løp mot den store benken i hjørnet. Den gjemte seg i gresset under benken, og begynte å tenke over alt som hadde skjedd. Den tenkte på hvordan den plutselig var blitt hjemløs, og håpet at noen ville komme tilbake for å hente den.
Et par kvartaler unna bodde Gunnvald, en alenemor på andre etasje i en vanlig blokk. Datteren hennes, Siri, bodde også i byen med mannen sin, Eirik, og kom ofte på besøk. Gunnvall og Siri var ikke bare mor og datter, men også de beste vennene man kan ha de hadde ingen hemmeligheter eller skjulte nag med hverandre.
Beboerne i bygget så den rolige, store grå katt som ofte forsvant inn i bakgården for å spasere. Gunnvald ble helt betatt av den, og så på ham som en slags vakker, slu hersker av bakgården. Når ingen så på, klatret katten opp på den gamle benken som ingen lenger satt på når høsten kom. Folk hastet forbi, og få la merke til den melankolske beboeren på benken.
Katten måtte sove der, for den hadde ingen annen plass å gå. Å lete etter et nytt tilfluktssted var farlig, for han fryktet at eierne ville komme tilbake og plukke ham opp igjen. Maten var knapt bakgården var så ryddig takket være Mikal, så det var lite å finne på søppelplassen. Øverst i trærne fløy en gjeng kråkere, stolte og selvsikre med kraftige nebb, og de tok alltid opp første hakke på alt som lå der.
Etter noen uker på gaten så katten helt annerledes ut den som før hadde hatt en anstendig pels, var nå slitt og skitten. Foreldrene i bygda var redde for at den ville bite eller smitte barna, så de advarte dem mot å nærme seg. Likevel begynte noen beboere, blant dem Gunnvald, å legge litt mat til den sultne katten. Høsten kom med lange, tunge regn som gjorde alt grått og trist, og kattens humør ble like grått som været.
Sunniva, en ung kvinne som jobbet som sosialarbeider, la merke til den triste katten når hun snakket med Mikal. Hun hadde ofte funnet hjem til forlatt dyr, men denne gangen var det vanskelig å finne noen som ville ta den inn. Hun spurte naboene om de ville adoptere, men ingen ønsket ansvaret. Gunnvald var redd for at hun ikke ville klare å ta seg av en så stor katt, så hun holdt seg tilbake.
Det overrasket katten at den en kveld klarte å klatre opp på branntrappen ved Gunnvalds balkong og kom seg inn i blomsterkassen ved siden av. Derfra kunne den se inn gjennom kjøkkenvinduet, kjenne duften av mat og varme fra ovnen noe den savnet dypt. Etter å ha stirret et par minutter, trakk den seg tilbake til benken sin.
To måneder gikk. Nattene ble kalde, og den våte, fortvilte katten satt stille på benken. Til november kom Siri og Eirik på besøk med overnatting. Gunnvald hadde forberedt seg: hun lagde stek, salater og bakte kaker, og de satt rundt bordet til sent på kvelden. Regnet fortsatte, og snøen var på vei.
Gunnvald satte en kopp te på bordet, trakk gardinene til side og sukket mens hun holdt hendene tett mot brystet. På den andre siden av rommet så hun den skremte, grå katten som sto på benken. Den tok et skritt tilbake, nesten falt av den glatte kanten.
«Hva er det, mamma? Hvorfor er du så redd?» spurte Siri.
«Det er katten på balkongen, den er også redd,» svarte Gunnvald. «Hva gjør den der?»
De gikk ut på balkongen og så katten krumme seg sammen på benken. Den forsøkte å holde på den lille varmen den hadde fått fra vinduet. Eirik så på katten og sa: «Den må ha klatret opp på branntrappen den er modig! Vi må gi den noe å spise.»
Alle samlet seg rundt den kalde, fuktige benken, satte på vannkokeren og laget te. Gunnvald tok en bit av kjøttet som lå på bordet, og med tårer i øynene så hun på katten. «Jeg tar deg med hjem,» erklærte hun, og kledde på seg den gamle regnjakken.
Katten var først skeptisk, men da Gunnvald holdt den forsiktig i armene, ble den rolig som et teppe. Hun tok den med seg inn, og den forvandlet seg fra en redd skygge til en myk, våt pjusk som krølte seg i fanget hennes. Hun ga den navnet Pär, med et mellomnavn Peder for å gi den litt ekstra respekt.
Ingen i nabolaget spurte hvorfor Gunnvald gjorde dette, for hun var den eneste som virkelig så verdien i å ta vare på en hjemløs katt. Pär lå under den varme radiatoren i en uke, og smilte til den deilige varmen. Gunnvald kalte ham «Pär Peder», og han oppførte seg som en gentleman høflig, rolig og alltid på sitt plass.
Av og til, når Gunnvald er i humør, spør hun katten med et smil: «Pär Peder, for hvilke synder ble du kastet ut fra hjemmet og satt på benken?»
Katten svarer bare med et mykt mjau, for han kan ikke snakke, men han vet at han er trygg nå. Han har bodd hos Gunnvald i nesten to år, er mett, elsket og lever et godt liv. Når han hører høy stemme eller krangling, kryper han inn under sofaen og gjemmer seg, men ellers er han lykkelig.
Så, vet du, det er ikke lett å forstå hvorfor noen kaster bort en så perfekt katt som Pär. Men vi får i det minste vite at han endelig har et hjem. Jeg tenkte du skulle vite dette, for det er jo en av de der rare, men fine historiene som skjer i nabolaget vårt.
