Folk har så mye fint for tiden.
Smarte kjøleskap som svarer deg tilbake.
Biler som piper bare du trekker pusten feil.
Hageutstyr som koster mer enn det jeg betalte i depositum for min første leilighet.
Meg?
Jeg har en gammel gressklipper med avskallet maling, en vrang startsnor, og hjertet til en gammel fjellgeit.
Hun kom inn i livet mitt slik de fleste overlevelsesverktøy gjørved en blanding av uhell og nødvendighet.
Eksmannen min kjøpte henne for småpenger på et loppemarked for mange år siden. Den gang vi fortsatt var vi, da vi trodde på evigheten og betalte regningene til tiden. Da skilsmissen kom, delte vi det vi kunne.
Han kjørte avgårde med de store tingene, sånt utstyr som ser imponerende ut på bilder.
Jeg fikk med meg det som holdt hverdagen i gang.
Et par kjeler.
En støvsuger som lød som om den hadde fått dødsdommen.
Og gressklipperenfordi gresset ga blaffen i hvor slunken bankkontoen min var.
Jeg beholdt henne ikke av sentimentale grunner.
Jeg beholdt henne rett og slett fordi jeg ikke hadde råd til å kjøpe ny.
Så begynte tiden å gjøre sitt.
Eksens liv raknet som tørre høstblader i vinddårlige valg, stadig villere unnskyldninger, merkelige idéer. Jeg fikk høre oppdateringer gjennom folk som alltid snakket med den der forsiktige stemmen, som om de prøvde å bære på noe skjørt.
Han mistet alt det store.
Det som så imponerende ut.
Det som fikk ham til å virke viktig.
Samtidig beholdt jeg gressklipperen.
Og årene gikk.
Elleve år hvor jeg har vært den som tok ansvaret.
Elleve år hvor jeg lærte å fikse ting alene, uten noen ekstra hender.
Elleve år hvor jeg måtte finne løsningene, tette hullene, og bare få det til å funke.
En ting er sikkert: Jeg har ikke noe garasje.
Ingen god, isolert bod.
Ingen riktig plass til utstyr.
Så hun står ute året rundt, med snø, sludd og regn dundrende over seg.
Vinteren på østlandet er ikke nådig.
Det er kulde som får plast til å knekke og metall til å klage.
Så kaldt at vind blir en trussel og snø blir til bly.
Hver vår venter jeg egentlig det verste.
Hver vår går jeg ut som om jeg nærmer meg en gammel venn som kanskje ikke kjenner meg igjen lenger.
Jeg børster jord av henne.
Plukker ut brune blader fra steder blader ikke har noe å gjøre.
Jeg sjekker bensinen som en sykepleier tar pulsen.
Så trykker jeg på den myke, runde primerknappen noen gangerden lille, gummiaktige hjertemuskelen som dytter bensinen dit den skal.
Det lager en liten lyd.
Et svakt løfte.
Så kommer ritualet.
Jeg planter føttene minestr 38, ikke akkurat mekanikerstøvler, men de duger.
Jeg griper tak i håndtaket.
Rykker i snoren.
Ingenting.
Rykker en gang til.
Fortsettelse på ingenting.
Tredje gangen napper jeg i snoren og mumler noe alvorlig mot universet, som om jeg inngår en pakt med gamle norrøne guder:
Gi meg nåde. Ikke i dag.
Fordi hvis hun ikke starter, er det ikke bare et lite problem.
Det er en ny utgift.
En ny bekymring.
En ny påminnelse om at livet kan bli vanskeligere på et øyeblikk.
Men såsom om hun er fornærmet over å ha blitt tvilt på
våkner hun til liv.
Ikke stille.
Ikke forsiktig.
Hun brøler i gang med den skramlende lyden som sier:
Jeg er her enda. Nå kjører vi.
Hver eneste vår.
Elleve vårer.
Etter regn, snø, is, søle og hetebølger, etter alt det norske været har bombardert henne med, våkner hun fortsatt og gjør jobben.
Og hver gang hun gjør det, kjenner jeg en underlig, mild takknemlighet strømme gjennom brystet mitt.
Ikke fordi hun er en gressklipper.
Fordi hun er et bevis.
Beviset på at noe kan være gammelt og fullt av feil, men fortsatt stille opp.
At utholdenhet ikke alltid er pen.
At det å overleve ikke krever glansbare stahet.
Folk snakker ikke mye om de stille seirene.
De jubler for de store forvandlingene.
De ny bil, nytt hus, nytt liv-øyeblikkene.
Men av og til er den ekte seieren mye mindre:
En maskin som nekter å dø.
En kvinne som holder maskineriet i gang.
En plen som blir klippet fordi noenjegvalgte å ta jobben.
Jeg er femti nå.
Ryggen knirker mer enn før.
Tålmodigheten er ikke like stor.
Bankkontoen balanseres fortsatt med millimeterpresisjon.
Men når den gamle klipperen rumler i gang, står jeg der og gliser, hendene på styret, håret til alle kanter, og lytter som om hun heier på meg.
Hun aner ingenting om min historie.
Men hun har vært en bit av den.
Så ja.
Jeg elsker min gressklipper.
Ikke fordi den er flott.
Fordi den er trofast.
Og i en verden der så mye raser sammen, er trofasthet faktisk et lite mirakel.
Noen ganger er det ikke de store tingene, men sta utholdenhet og små seiere, som holder oss oppe.
