Ja, se der! ropte Sondre. Det er akkurat slik! Mannen må alltid ha det siste ordet.
Tidlig en morgen ankom barnebarnet Sondre fra Oslo til gården på landet der besteforeldrene, Karstein og Ingrid Johansen, bodde. Han kom for å hente poteter. Hver høst hadde han hjulpet sine kjære besteforeldre med å sette og grave opp potetene; en tradisjon som lå i familiens blod.
Du må fortelle, Sondre, hvordan går det med deg og Ingebjørg? spurte bestemor fra komfyren mens hun rørte i grytene.
Tja, det er litt opp og ned, bestemor svarte barnebarnet nølende. Litt av hvert
Vent nå litt, sa bestefar Karstein, og satte seg opp i stolen. Hva mener du med opp og ned? Har dere begynt å krangle?
Nei, ikke helt ennå. Vi prøver liksom å finne ut av hvem som er sjefen hjemme, innrømte Sondre.
Herregud, lo Ingrid lavt, trengs ikke å diskutere det. Det er da opplagt, sannelig.
Ja visst, lo Karstein. Alle vet at ekte sjef i familien har alltid vært og blir kona.
Ja ja svarte Ingrid, uten å snu seg bort fra grytene.
Bestefar, er du alvorlig? spurte Sondre overrasket. Tuller du nå, eller?
Jeg tuller ikke i det hele tatt, svarte Karstein bestemt. Spør heller bestemor, du. Ingrid, hvem er det egentlig som har det siste ordet hos oss?
Nå må du slutte å tulle, sa bestemor smilende.
Nei, si nå, insisterte Karstein. Hvem bestemmer til slutt, jeg eller du?
Det er nok meg, sa Ingrid stille.
Hva? Sondre slo opp øynene. Det har jeg aldri lagt merke til. Jeg er helt sikker på at mannen skal være sjef i huset.
Slapp av, Sondre, lo bestefar. I en skikkelig familie er det ikke slik. Jeg skal fortelle deg et par historier, så forstår du snart.
Historien
Nå begynner det igjen, mumlet Ingrid, nå får du høre om den motorsykkelen.
Hvilken motorsykkel? undret Sondre.
Den som har rustet bort i låven, svarte Karstein, fornøyd. Den nærmer seg vel hundre år. Vet du hvordan bestemor fikk meg til å kjøpe den?
Bestemor? Fikk deg til å kjøpe?
Ja. Hun gav meg sine egne penger. Men det begynte på en annen måte.
En gang hadde jeg spart nok, akkurat til en motorsykkel med sidevogn. Jeg sier til Ingrid vil kjøpe motorsykkel, så vi kan frakte poteter fra jordet. Vi fikk jo tildelt potetåkere utpå landet.
Men bestemor satte seg på bakbeina. Men kjære, la oss heller kjøpe et farge-TV, sa hun, og det var dyrt den gangen. Poteter får du ta på sykkelen, som før.
Sekken på stanga, også av sted. Javel, sa jeg, du har det siste ordet. Vi kjøpte TV.
Hva med motorsykkelen da? spurte Sondre.
Den kjøpte vi etterpå, sukket bestemor. Men det var etter at bestefar ødela ryggen, så jeg måtte dra alle potetsekkene selv. Nesten alt sammen.
Da vi slakta grisene på høsten, gav jeg ham alle pengene og sa reis til byen og kjøp den motorsykkelen.
Og neste høst satt vi igjen med nye penger, fortalte bestefar. Jeg ville bygge ny badstue. Den gamle fra foreldrene mine hadde råtnet, taket lekket. Men kaka Ingrid ville ha nye møbler. Alt skulle være som hos folk flest. Greit nok, sa jeg, din mening teller mest. Vi kjøpte møbler.
Men badstua raste sammen om våren, avsluttet Ingrid historien. Det kom så mye snø at taket ga etter. Siden bestemte jeg meg for at vi heller får gjøre som Karstein sier.
Sånn ja! utbrøt Sondre. Riktig! Siste ordet skal alltid være hos mannen.
Nei, Sondre, du forsto ikke, lo bestefar. Før jeg gjør noe, spør jeg jo henne først: Skal jeg rive ned den gamle peisen, hva sier du? Og så gjør vi som hun mener.
Etter de hendelsene sier jeg alltid: Gjør som du tror er best, sier bestemor.
Så, Sondre, til slutt har alltid kvinnen det siste ordet hjemme, konkluderte bestefar. Skjønner du?
Sondre satt og tenkte, brått begynte han å le, og etter å ha ledd seg ferdig, fikk han et lurt uttrykk i ansiktet.
Nå skjønte jeg det. Jeg drar hjem til Ingebjørg og sier: Ok, Ingebjørg, vi drar til Gran Canaria som du vil. Bilen får vente litt med verksted, automatgiret må jo byttes.
Hvis bilen stopper, så lar vi den stå. Da får vi ta bussen til jobb hele vinteren. Må bare stå opp en time tidligere, ikke noe å bry seg om Har jeg skjønt det, bestefar?
Helt riktig, nikket Karstein fornøyd. Om et par år, Sondre, da finner dere ut av alt.
En kone skal alltid være sjef hjemme. Da får mannen fred i sjela. Det vet jeg av erfaring Bestemor lo så grytene klirret, og tørket seg om øynene med et kjøkkenhåndkle. Sannelig, Sondre. Det handler ikke om hvem som bestemmer, men om å bestemme sammen.
Utendørs slo regnet lett mot ruten; en svak lukt av jord og høy ség inn fra gangen, der sekkene med poteter ventet. Sondre så på sine gamle besteforeldre, så forskjellige men likevel så samstemte. Han reiste seg, grep potetbøtten og så mot dem med et lite smil.
Da er det vel bare én ting å gjøre, sa han. Høre på hverandre og kanskje alltid la kjærligheten få det siste ordet.
Karstein nikket stille, Ingrid rørte videre i gryten, og høstregnet fortsatte å tromme mykt mot ruten. I den varme kjøkkenkroken visste Sondre at også den eldste tradisjon kunne fornyes akkurat som gamle kjærlighetshistorier og velgravde poteter.
