Som fjortenåring hadde jeg allerede begynt å slite med hemiplegiske migreneanfall, en smått eksklusiv plage hvor halve kroppen plutselig kan finne på å ta ferie. I et helt tiår var utbruddene omtrent like forutsigbare som en dårlig værmelding, men så forsvant de plutselig ut av timeplanen og dukket i stedet opp på drop-in-basis: kronisk, ubønnhørlig og fullstendig uten respekt for min arbeidsro eller mentale helse.
Spesialistene prøvde alt de kunne riste ut av legehatten: rotasjon av medisiner, Botox-runder som fikk panna til å ligne et svaberg i skjærgården, nerveblokkader som etterlot hodet mitt nummen og håpefull i eksakt én uke av gangen, og diettregimer som fikk vanlig norsk kosthold til å fremstå som en sjelden luksus. Ingenting hjalp. Til slutt var det bare tunge smertestillende jeg virkelig foraktet å bruke men som reddet meg fra å ligge som et potetgullflak og småsjangle mot sivilisasjonen. Med dem klarte jeg dog å ta noen ekstravakter. Knapt.
For totre år siden foreslo noen av legene et «nytt» og akkurat passe kontroversielt valg: graviditet. Den hormonelle nullstillingen, mente de. Rett ut av et kapittel fra norsk helsebibliotek, et eksperiment som fikk både mannen min og meg til å utveksle blikk som mest minnet om et par bikkjer i startsblokka til VM på ski.
La oss ta det fra starten: Jeg heter Ingrid Solberg, født og oppvokst på Lillestrøm, og før migreneinvasjonen var jeg junior prosjektkoordinator hos et arkitektkontor i Oslo som lå an til å ta markedet med storm (eller mild bris, det spørs hvem du spør). Jeg elsket hele sirkuset av stramme tidsfrister og følelsen av å faktisk bidra til noe annet enn å fylle opp sofaen hjemme. Men da smertene ble dagligdagsenten det var som et ståltau rundt hjernebarken eller som et nevrologisk eksperiment i å miste styringen på kroppenkrympet livet mitt fort til et minimum.
I snart tre år forsøkte overlegene det meste. Jeg proppet i meg alt fra folkemedisin til preparater med navn som krevde masterutdanning for å uttale. Sprøyter, piller, hodebunnsmanipulasjoner hele reportaret. Men ingen ting nappet i symptomene.
Det kom dager jeg ikke løftet hodet fra puta, dager min mann, Morten, måtte hjelpe meg inn i dusjen fordi den venstre siden var like stabil som en plaststol i vinterstorm. Jobben røk, selvstendigheten og til slutt til mitt eget lille hjertegråt tryggheten på meg selv. Til slutt var det bare morfinpreparater som dempet stormen nok til å eksistere.
Så da legene kom trekkende med «graviditetstrikset», satt vi der og stirret. Vi ville gjerne ha barn en dag men ikke som del av et hormonelt Formel 1-løp. For det var visstnok belegg for at ni måneder kunne fikse det ingen piller eller sprøyter klarte. «Det er en sjanse,» sa nevrologen, Dr. Hauge, med det blikket du helst ikke vil ha på legevakten. «Men det kan faktisk dempe migrenen helt.»
Morten og jeg brukte måneder på å unngå temaet. Hver gang et anfall slo inn, hver gang jeg mistet følelsen i armen, eller sølte glasset med melk i fanget, åpnet Morten munnen som om han ville si noe, men lukket den igjen. Begge visste vi hva vi tenkte: Var det riktig å sette et barn til verden, når jeg ikke visste om jeg kom til å fungere?
Dr. Hauge la ikke akkurat silke på risikoene: Komplikasjonsfaren med hemiplegisk migrene, faren for at null stilling ikke ville funke… Men han sa også: «Ingrid, jeg har sett det fungere. Jeg kan ikke love deg noe, men det finnes.»
Som en snøball i hodet som bare vokste, ble tanken sittende. En kveld etter et ekstra festlig migreneanfall lå jeg på baderomsgulvet og stirret apatiske på flisene kroppen nummen, ordene rotete, Morten sittende tålmodig ved siden av. Da alt endelig roet seg, hvisket jeg: «Jeg orker ikke mer.»
Ingen protest fra Morten vi snakket hele natten. Om frykten, om ansvaret, om det mulig egoistiske i å tenke på barn midt i alt kaoset. Men til slutt sa han: «Hvis dette gir deg sjansen til å få livet tilbake… Da vil vårt barn vite at de reddet deg. Aldri at de var en byrde.»
Der og da bestemte vi oss.
Graviditeten ble alt annet enn en solskinnshistorie fra Babyverden.no. Syv måneder med blodprøver, legebesøk og følelsesmessige bølgedaler som nesten fikk Morten til å flytte ut på gangen. Men da testen endelig slo positivt, brast jeg i gråt så Morten lurte på om det enten var premie eller dommedag. Det var mest lettelse. Og redsel. Og et fnugg håp.
Første trimester var rått. Hormonene oppførte seg som ferierende russ i syden. Noen dager våknet jeg med energi, andre med kvalme og skjelving. Migrenen ga seg ikke, men den endret likevel karakter: mindre hyppig, paralysen gikk over raskere, smertene tonet seg ned én divisjon. Ikke et mirakel akkurat men et snev av forandring, og det var det nærmeste jeg hadde vært på flere år.
Etter seks måneder hadde daglige barneslaget migreneanfall skrudd seg ned fra jazzfestival til syngende barn på Sankthans kanskje to, tre ganger i uka. Ikke borte, men håndterbart.
Første dag uten migrene på fem år, sto jeg og hulket foran kassen på Rema. Kassadamen stirret på meg som om jeg vurderte å flytte inn i frysedisken. Det brydde jeg meg lite om.
Morten begynte endelig å smile igjen. Jeg gjorde forsøk på å være menneske. Vi turte å leve forsiktig, men med balanse.
Men gravidtoget var ikke i mål.
I syvende månedet kom et nytt og ekstra rart anfall: Synet forsvant helt i et minutt, og jeg kjente ikke hendene. Det var da sykehuset i Oslo utstedte dommen jeg hadde fryktet: «Preeklampsi.»
Pang. Plutselig var svangerskapet det farligste jeg hadde vært med på. Høyt blodtrykk kunne true både baby og meg. Med min nevrologiske bakgrunn ble det ikke mindre dramatisk.
Innlagt på Ullevål, i rommet med duft av desinfeksjon og knirkende vinterluft. Maskiner som pep, sykepleiere som målte blodtrykket mitt en gang i timen. Ubetryggende å miste selvbestemmelsen, igjen.
Merkelig nok, midt oppi dramatikken, fortsatte migrenen å slippe taket. Men blodtrykket lekte ikke butikk.
Så begynte man å hviske om tidlig igangsettelse. «Vi vil så nær termin som mulig,» sa Dr. Hauge. «Men vi følger deg millimeter for millimeter.»
Uker sneglet seg forbi kroppen og klokka i stadig forhandling. Morten bodde på rommet, matet på kalde kantinesmørbrød, holdt meg i hånda, tolmodig som en norsk postkasse.
Til slutt, ved 35 uker, raste blodtrykket så høyt at det nesten slo ut strømmen i avdelingen. Jeg fikk en hodepine så tung at jeg fryktet det gamle, men det var ikke lammelse denne gangen, bare trykk og hevelse.
«Ingrid, vi må forløse barnet i dag.»
Jeg så panisk mot Morten. «Er det for tidlig? Går det bra?»
«Hun er sterk,» hvisket han, men stemmen hakket.
Så, etter tolv eviglange timer med drypp og fødestueglam, tok vår datter, Oda, sitt første, sinte brøl, og samtlige sykepleiere gliste så bredt at det måtte være fare for kjeveutglidning.
Liten, men frisk. Levende. Perfekt.
Jeg holdt henne hud mot hud, tårer som løp nedover kinnene, og Morten klemte pannen min og sa: «Du klarte det. Hun er her.»
Men det egentlige mirakelet kom senere.
To måneder etter fødselen oppdaget jeg noe: Ingen migrene. Ikke antydningen engang. Fire måneder gikk nitti dager blankt. Etter ni måneder fikk jeg beskjed om at migrenen var «i remisjon».
Jobben kalte. Jeg begynte å løpe igjen. Skisserte planer for fremtiden.
I blant, seint på kvelden, stirrer jeg på sovende Oda og tenker over hvordan noe så lite kan snu hele livet rundt. Legene hadde rett: Graviditeten endret alt. Ikke over natta, ikke magisk, men sakte, som dagslyset i mars: knapt merkbart minutt for minutt, men umulig å overse når man ser tilbake.
Migrenen forsvant ikke bare den slapp meg fri.
