Jeg er enebarn, selv om jeg visstnok var etterlengtet, har jeg aldri følt meg spesielt elsket. Da jeg var 23 år og fem måneder på vei, begynte jeg å tvile på om jeg virkelig var mine foreldres biologiske datter. Foreldrene mine var over sytti år, og vi levde under vanskelige økonomiske kår. Vi bodde i en leid leilighet i Oslo og hadde knapt penger til å betale regningene våre. Både mannen min og jeg var studenter og jobbet ved siden av, men det var ikke nok til å dekke nødvendige utgifter. To ganger sto vi i fare for å bli kastet ut fordi vi ikke klarte husleia, og vi måtte låne penger av venner for å få endene til å møtes. Hele tiden lå gjelden tungt over oss, vi hadde knapt råd til mat, og hver måned var et slit.
Noen ganger hjalp foreldrene mine oss med litt mat. De ønsket veldig at vi skulle gifte oss, så i fjor lot vi oss overtale til å dra til rådhuset og gifte oss. Det var på den tiden foreldrene mine begynte å mase om barnebarn. Moren min understreket stadig at jeg måtte få barn nå, så jeg ikke, som henne, ble en gammel mor. Men vi følte oss ikke klare til å stifte familie og dro det ut, med tanke på det økonomiske ansvaret som fulgte med.
Så kom foreldrene mine med et fristende tilbud: Hvis jeg fikk et barn, skulle de gi oss en raus sum penger, nok til å kjøpe et småbruk ute på landet. Da kunne de selv flytte til bygda og overlate leiligheten i byen til oss. Vi diskuterte det lenge, og tanken på å slippe å bekymre oss for husleia, og kanskje endelig få litt økonomisk trygghet og ro i livet, var fristende. Moren min forsikret om at hun ville ta seg av barnet mens jeg fullførte studiene.
De lovet dessuten økonomisk hjelp til alt vi trengte til både babyen og oss selv. Men etterhvert viste det seg at alle de løftene bare var tomme ord. Ikke så mye som en eneste pakke bleier kjøpte de. Under hele svangerskapet ringte moren min og spurte hvordan jeg forberedte meg til fødselen, mens jeg selv ikke hadde penger til engang det mest nødvendige som babyklær. Hun foreslo at mannen min måtte ta seg en tredje jobb for å dekke alle utgiftene. Når jeg minnet henne på løftene deres, nektet hun for å ha lovet oss hjelp og kritiserte oss for å være ufornuftige.
Da datteren min, Ingrid, ble født, husket foreldrene mine plutselig på pengene igjen, men mannen min og jeg bestemte oss til slutt for å kjøpe en liten leilighet selv. Vi forsto at vi ikke kunne stole på foreldrene mine, og at vi måtte bygge livet vårt på egne krefter. Nå, mange år senere, tenker jeg fortsatt tilbake på den tiden, og jeg lurer ofte på om kjærlighet og støtte virkelig kan kjøpes.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
