Tidligere kjæresten min gjemte meg fra vennene sine, for han mente visst at jeg «ikke var på hans nivå». Jeg visste det helt fra starten, men likevel ble jeg værende. Han kom fra en velstående familie i en liten norsk by, faren hans var en stor forretningsmann, moren hans jobbet ikke, de bodde i et stort hvitt hus og kjørte en ny Volvo. Jeg bodde derimot i et vanlig borettslag, jobbet som kassadame på Kiwi og hjalp mamma med regningene hjemme.
Vi møttes i et merkelig kaffebar, det føltes mer som en stasjon enn noe annet, hvor jeg pleide å kjøpe kaffe før morgenskiftet. Han begynte å ringe meg, sende meldinger, invitere meg på rare dater. Alt var fint i starten, men på en måte litt for underlig. Han tok meg aldri med til steder hvor han var med vennene sine, bare til avsidesliggende, stille kroer langt fra alt kjent. Skulle vi gå gjennom sentrum og jeg traff noen jeg kjente, slapp han hånden min og sa: «Kom, vi tar en annen vei.» Jeg spurte ham hvorfor, han svarte: «Vennene mine er veldig kritiske, jeg vil unngå sladder.» Jeg svelget forklaringen uten å ane hvor dypt det stakk.
Første gang jeg virkelig skjønte det var på en fest han hadde invitert meg til. Jeg pyntet meg i en enkel, men pen kjole jeg kjøpte for noen hundre kroner. Da vi gikk inn, hvisket han: «Stå her ved baren, jeg skal hilse på noen.» Minutter gikk, først tyve, så førti. Fra avstand så jeg ham le, klemme folk, bli tatt bilder av, som en del av en annen verden. Ingen presentasjon, bare avstand. Når jeg gikk nærmere, løftet han hånden foran meg og sa: «Vent utenfor litt.» Der ute fortalte han meg: «Det er viktige folk her, jeg vil ikke ha noe ubehag.» Underlig, det føltes som jeg forsvant fra festens virkelighet.
Etter hvert begynte han å slippe kommentarer som hugget: at jeg snakket «altfor folkelig», at jeg burde kle meg annerledes, at han ikke ville ha bilder med meg på Instagram fordi familien var så «forsiktig». Han tok meg aldri med hjem til det blanke huset sitt. Aldri møtte jeg foreldrene hans. Da jeg inviterte ham på mammas bursdag, fant han på unnskyldninger arbeid, biltrøbbel, slitenhet. Men når det var arrangementer i hans krets, var han borte hele helgen.
En dag spør jeg rett ut: «Er du flau over å være sammen med meg?» Han ble stille i noen sekunder så sa han: «Det er ikke flaut… bare vi kommer fra ulike verdener. Du er snill, men vennene mine er på et annet nivå. Jeg vil ikke bli dømt.» Det knakk noe inni meg. Jeg sa: «Men kan du dømme meg?» Han bare trakk skuldrene seg sammen.
Det verste var da jeg fant bilder av ham på Facebook med en kollega datteren til en kjent advokat i byen på fine restauranter, dyre arrangementer, smilende, tagget og stolt. Med henne poserte han, viste henne frem. Med meg var det bare mørke. Da jeg konfronterte ham, svarte han at hun var «bare en venn.» Vi kranglet hardt. Jeg sa at jeg ikke ville være en hemmelighet. Han svarte: «Hvis du ikke liker hvordan det er, så er det over.»
Sånn ble det. Vi gjorde det slutt der og da. Jeg gikk alene gjennom et regnvått kvartal, tårene rant og alt føltes så surrealt som om jeg levde i omvendt verden. En uke senere var han allerede offentlig sammen med henne. Jeg fortsatte å jobbe på Kiwi, så bilder av ham i glitrende klær, reiser og middager. Han ba aldri om unnskyldning. Han innrømte aldri hvordan han hadde tråkket på meg.
Nå vet jeg, et år senere, at jeg var jenta som ingen fikk se. Hun som levde bak lukkede dører, hun som «ikke var god nok» til å være med på gruppebildet. Og det viskes ikke bort, selv om det bare var et eneste merkelig år, drømmende på godt og vondt.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
