Foreldrene mine har jeg kun kjent gjennom bilder i et gammelt familiealbum. Saken var jo den at mamma døde under fødselen, og pappa som ikke klarte å se forbi sorgen etter sin store kjærlighet ville ikke engang se på meg, og frasa seg alt ansvar. Det var bestefar som hentet meg på sykehuset og tok på seg rollen som oppdrager.
Bestefar kunne jo ikke gi opp jobben, så han ansatte en barnevakt til å passe på meg til han var hjemme fra jobb. Etter hvert som jeg begynte i barnehage, ble jo alt mye enklere for ham. Tiden fløy, og vi to trivdes skikkelig godt sammen. Vi har faktisk aldri hatt en eneste ordentlig krangel kompromiss var liksom vårt mellomnavn, selv da jeg var en hormonell tenåring fra Maridalen. Jeg har alltid vært takknemlig for at han var der for meg. Det er fryktelig å tenke på hvor jeg kunne ha endt opp uten ham.
Mitt hoveduttrykk for takknemlighet var jo å hjelpe til hjemme og prøve å få gode karakterer. Han var stolt som en hane over at barnebarnet hans ble sendt på alle slags kunnskapskonkurranser og friidrettsstevner.
Han veiledet meg også når jeg skulle velge yrke. Biologi hadde alltid fascinert meg, men jeg visste ikke helt hva jeg skulle satse på før han introduserte meg for en kompis av seg en celeber lege på Rikshospitalet. Etter den samtalen visste jeg endelig hva jeg ville, og sjelen min jublet.
Årene på universitetet brukte jeg til å lese så mye at jeg vurderte briller og kamillete som fast føde. Praksisen min tok jeg på et av Norges beste sykehus, og det var så tøft til tider at jeg nesten begynte med yoga. Men jeg kom meg gjennom, og endte opp med spesialisering i nevrokirurgi!
Rett etter studiene ringte direktøren for en ledende privatklinikk i Oslo og tilbød meg jobb. Det måtte jo være galskap å takke nei. Så da kom arbeidsdagene som ikke tok slutt, og operasjonene kom på løpende bånd. Må skryte litt: Jeg hadde ikke én mislykket operasjon! Etter ett år holdt jeg masse foredrag, fordi selv veteranene på Ullevål ville høre på meg. Og tre år senere hadde navnet mitt begynt å svirre internasjonalt. Det var ikke akkurd sjokkerende da de tilbød meg jobb ved et toppsykehus i New York. Etter nøye fundering bestemte bestefar og jeg oss for å ta sjansen.
Så vi flyttet altså til USA. Men bestefar holdt ikke ut så fryktelig lenge. Han lengtet konstant hjem til rådyr, brunost og hyttekos, så etter hvert flyttet han tilbake til Norge. Jeg hadde blitt med hvis det ikke var for at jeg møtte kjærligheten her. Theo møtte jeg på et av foredragene mine han var kirurg på et annet sykehus. Vi ble venner, så ble det dater, og plutselig ble det samboerskap. Vi bestemte oss for å gifte oss i Oslo, for jeg ville at bestefar skulle følge meg opp kirkegulvet. Da jeg prøvde å overtale ham til å komme tilbake til New York, sa han bestemt nei: «Jenta mi, jeg er ferdig med reising. Når tiden kommer, vil jeg begraves hjemme i Norge.»
Den dagen Theo og jeg spilte brettspill hele formiddagen med bestefar, ringte plutselig faren min… Han åpnet samtalen med å gratulere med bryllupet men jeg orket ikke høre på noe svada, så jeg spurte rett ut hva han ville. Da kom det:
Jeg vil ha penger, jenta mi! Nå lever du jo som en dronning, har funnet deg en rik kar på andre siden av Atlanteren, og slenger deg sikkert i norske kroner! Så hvorfor kan du ikke bare sende litt til fattern?
Jeg la på, blokkerte nummeret hans og rullet med øynene.
Altså, jeg skjønner virkelig ikke hvor han henter frekkheten sin fra, når han tør å ringe og påstå at vi er «familie», etter at han dumpet meg som en utdatert brødrister.
Jeg regner bare bestefar og nå Theo som ekte familie. For dem ville jeg gjort alt. Men for pappa? Han er ingenting for meg.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
