Foreldrene mine kjente jeg bare fra bilder i gamle fotoalbum. Saken var den at mamma døde da jeg ble født, og pappa, som ikke klarte å takle tapet av sin kjære, ville ikke ha noe med meg å gjøre og ga fra seg foreldreretten. Det var bestefar som hentet meg fra sykehuset og tok på seg ansvaret for meg.
Bestefar kunne ikke slutte i jobben, så han ansatte en barnevakt som passet på meg til han kom hjem fra arbeid. Da jeg ble gammel nok til å gå i barnehagen, ble alt litt enklere for ham. Tiden gikk fort, og forholdet mellom meg og bestefar var utrolig godt. Vi kranglet aldri, og fant alltid et kompromiss, selv da jeg var i mitt villeste tenåringsopprør. Jeg har alltid vært takknemlig for at han stod ved min side. Jeg vil helst ikke tenke på hvor jeg hadde vært uten ham.
Jeg viste min takknemlighet best ved å hjelpe ham hjemme og å gjøre mitt beste på skolen. Han var stolt over at barnebarnet hans var med på både skoleolympiader og idrettsstevner.
Bestefar hjalp meg også å finne min yrkesvei. Jeg hadde lenge vært interessert i biologi, men var usikker på hva jeg skulle satse på. Til slutt introduserte han meg for en av sine gode venner, som var en anerkjent lege. Etter samtalen med ham skjønte jeg at det var dette hjertet mitt virkelig ønsket.
De årene jeg var student på universitetet, viet jeg all min tid til studiene. Jeg hadde praksis ved et av Oslos beste sykehus. Mange ganger var det tøft, men jeg holdt ut og spesialiserte meg i nevrokirurgi!
Rett etter studiene tok direktøren for et kjent privat sykehus i Oslo kontakt og tilbød meg jobb. Å avslå det ville vært galskap. Så begynte en travel og krevende tid med mange operasjoner men jeg kan faktisk si at jeg ikke hadde én eneste mislykket operasjon. Etter ett år holdt jeg foredrag for både erfarne leger og nye studenter. Etter tre år hadde navnet mitt begynt å bli kjent internasjonalt, så det overrasket verken bestefar eller meg da jeg fikk tilbud om jobb på et av de beste sykehusene i USA. Etter nøye vurdering bestemte vi oss for å gripe sjansen.
Vi flyttet utenlands, men bestefar ble ikke der lenge. Han savnet Norge for mye, så han dro hjem igjen. Jeg ville ha reist med ham, hadde det ikke vært for at jeg møtte kjærligheten her. Jeg traff Theodor på et av mine foredrag, han var kirurg på et annet sykehus. Først var vi bare gode venner, så begynte vi å gå på dater, og til slutt flyttet vi sammen. Vi bestemte oss for å gifte oss i Norge, for jeg ønsket at bestefar skulle følge meg opp kirkegulvet. Da jeg prøvde å overtale ham til å flytte etter meg, nektet han bestemt, og sa at årene hans var talte og at han ville hvile i norsk jord.
Den dagen Theodor og jeg satt og spilte brettspill med bestefar, fikk jeg plutselig en telefon fra faren min. Han startet samtalen med å gratulere meg med bryllupet, men jeg orket ikke høre på hykleriet hans, så jeg spurte rett ut hva han faktisk ville. Da svarte han:
Jeg vil ha penger, jenta mi! Nå lever du som en dronning. Har funnet deg en rik mann langt ute i verden, og nå vasser du i penger! Det skulle da bare mangle om ikke faren din fikk litt han òg?
Jeg orket ikke mer og la på. Siden blokkerte jeg nummeret hans.
Det er ufattelig for meg hvor han fant mot til å ringe meg og kalle seg familie når han selv valgte meg bort.
Jeg har to familiemedlemmer, og for dem ville jeg gjort hva som helst men pappa? Han er ikke familie for meg.
Livet har lært meg at familie handler ikke om blodsbånd, men om kjærlighet og omtanke. Det er de som står ved din side når livet er tøft, som virkelig er dine nærmeste.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
